Flytter bloggen

Jeg flytter bloggen til Nouw rett og slett fordi jeg har brukt opp lagringskapasiteten på bilder og videoer på WordPress. Og jeg er i den posisjonen at jeg ikke kan betale for er abonnement bare for å få lastet opp flere bilder og videoer.

Følg meg videre her;

https://nouw.com/siljesreisedagbok

Reklamer

Lalitpur/Kathmandu

Forrige fredag tok jeg bussen til Kathmandu. Bussturen tok lenger tid enn forventet som jeg nevnte i et videoinnlegg.

Luften i Kathmandu er forferdelig! Det er forurenset luft og mye sand/støv i luften. Det legger seg på fjeset på under en time. Du er skitten i nesa, i ørene, du har støv i øynene. Har du problemer med bihuler, så kan jeg love deg at bihulene vil reagere på luften! Både i Kathmandu og i Lalitpur. Se frem til hodepine, vonde bihuler og øyer.

Dere skjønner sikkert at jeg ikke er så begeistret. Folkene er fantastiske, men luften ødelegger mye! Hvertfall for meg. I tillegg så tråkket jeg i menneskebæsj på dametoalettet på et museum. Ja, du leste riktig! Menneskebæsj som mest sannsynlig tilhører en dame og som helt sikker ikke vet hvordan hun skal gå på en vestlig do. Toalettet ved siden av hadde skitne merker av skosåler på dosete, men det menneske hadde ikke bommet. Det skulle vært et skilt som viste hvordan man sitter på en vestlig do! Så fra nå skal jeg lyse i hver mørk krik og krok nærme toalettet for å se om det er menneskebæsj der. Lær av mine feil, folkens!

Taxisjåføren ventet i fire timer på meg! For en fyr. Det er service. Jeg hadde fått telefonnummeret hans av en bekjent som kjenner han. Bussen skulle egentlig være i Katmandu kl. 15.00, men var der kl. 19.00. Jeg tok en lokalbuss, så meg og nepalske folk. Akkurat det jeg var vant til. Bussbilletten kostet 500 rupi og det inkluderte en flaske med vann. Det ble tre stopp for mat, drikke og toalettbesøk.

Om lørdagen, så dro jeg til C3 Kathmandu. Det er ca 45 min unna der jeg bodde i Lalitpur som er utenfor Kathmandu by. Pastoren hentet meg og jeg ble tatt godt i mot. Jeg var også med ut for å spise når det var ferdig. Han kjørte meg til Thamel og så hjem igjen. Jeg sa at jeg kunne ta buss eller taxi, men det godtok de ikke. Thamel er et fint turiststed å shoppe hvis du vil det ellers vet jeg ikke helt hva som er å gjøre der. Det er hvertfall mange, mange butikker der. Jeg gikk en tur på ettermiddagen og spiste ute. Google maps var min bestevenn de to dagene!

Om søndagen, så gikk jeg til Durban Square. Der har de også et museum og det var der jeg var skikkelig uheldig og tråkket i menneskebæsj. Jeg ble så sur! Det ødela veldig mye. Jeg fikk heldigvis tatt bort så og si alt. I ettertid har sandalene blitt vasket. Men jeg gikk og spiste etter det. Jeg var litt sulten og jeg vet at jeg blir hangry når jeg er sulten, så det hjalp jo ikke på mitt sure humør det. Men en sandwich og en cappuccino hjalp. Det kostet 1000 rupi for en utlending å komme inn. Det er dyrt i nepalsk forstand, men i kroner så er det vel rundt 70 – 75 kroner. Stedet ligger på verdensarv listen, så det kan jo være greit å se. Mye historie! Bare ikke tråkk i menneskebæsj… Bah…

Etter det gikk jeg til et kjøpesenter som heter Labim Mall. Det har seks etasjer og det er svært! Det er utrolig mange butikker der, så det er verdt et besøk. Det er også mange småbutikker langs gatene i Lalitpur, så hvis man ønsker å være på et litt mindre turiststed enn Thamel, så ville jeg dratt hit. Men nå liker jeg butikker som er litt utenfor de typiske turiststedene bedre. Det er smak og behag.

Og etter det gikk jeg hjem. Jeg var så trøtt at jeg var kvalm og hadde vondt i hodet fra morgenen av. Kroppen trengte å hvile. Bihulene trengte pause fra luften. Men det tok noen timer. Neste gang jeg skal være på et sted for to dager, så må nok luften være ren for at jeg skal sitte igjen med en positiv opplevelse. Jeg sliter med bihulene, så det har mye å si for meg. Heldigvis har jeg en nesespray som jeg hentet ut på resept i Norge som jeg har med meg. Den virker ikke optimalt, men den duger for nå. Jeg kan bare si at jeg skjønner veldig godt min nepalske venninne som dro hjem til Pokhara fra Kathmandu etter to dager. Det hadde jeg også gjort! Det som var litt interessant var at de lokale i Kathmandu sammenlignet de dårlige, støvete veiene med Pokhara og av en eller annen grunn tror det er litt dårligere veier i Pokhara enn i Kathmandu. Jeg vet ikke hvilke veier de har vært på i Pokhara, men veiene er definitivt ikke dårligere i Pokhara enn i Katmandu! Hvertfall ikke der jeg har vært. Ja, det er humpete, hull i veien osv, men det er asfaltert! Det er det ikke overalt i Kathmandu. Luften er renere i Pokhara, fjellene mer majestetiske. Egentlig er alt bedre i Pokhara.

I Lalitpur ble jeg tilsnakket to ganger av menn på to dager. Jeg overså de og det gikk heldigvis bra. Det skjedde ikke i Pokhara. De som snakket til meg var barn (snakket på engelsk til meg) og noen få eldre damer på bussen som satt ved siden av meg. Haha, nå føler jeg meg veldig patriot mot Pokhara! Ajajaj.. Litt rart at jeg kan kjenne en så sterk tilknytning til et sted hvor jeg bodde i bare 2 måneder. 61 dager for å være presis. Men det føles ut som et hjem. Det er mitt fjellparadis og i det paradiset bor det folk som jeg har blitt så glad i. Jentene og barnet på rehabsenteret (kan ikke barnet bo hjemme mens mor er på rehab, så må de ta med seg barnet/barna. Ikke ideelt, men hva skal de gjøre?), de ansatte, damene og gutten jeg bodde sammen med, læreren min, vennene mine. Alle rundt meg! Det vil komme et refleksjonsinnlegg senere når jeg får bearbeidet litt.

Siste kvelden så spiste jeg dal bhat. Det måtte jeg. Jeg hadde ikke spist det på flere dager og jeg savnet det. Jeg kunne spise brødskive på gjestehuset til frokost. Jeg har bare spist brød i Nepal to-tre ganger, så det å spise brød til frokost, sandwich til lunsj de to dagene var ikke helt bra for magen min. Magen er ikke vant til brødmat lenger. Jeg var hele tiden småsulten selv om jeg spiste tre store brødskiver og banan ved siden av og på brødskiven. Tror jeg kunne ha spist seks brødskiver før jeg kunne ha kjent på en litt metthetsfølelse, men det blir bare spekulasjoner. Brødskivene mettet hvertfall ikke slik som det gjorde for fire måneder siden. Jeg ble oppblåst, luft i magen og treg mage. Så ja.. det kan jo bli interessant når jeg kommer hjem til Norge. Jeg vet ikke om jeg vil venne magen min til brød igjen, men det betyr at jeg må bruke mer tid ved kjøkkenbenken, så dette er noe jeg får tenke på. De som kjenner meg relativt godt vet at jeg ikke er så glad i lage mat. Det er ikke noe jeg er lidenskapelig opptatt av. Jeg lager mat fordi kroppen kan dø hvis den ikke får mat og næring. Men jeg liker det bedre hvis jeg skal lage mat til noen og ikke bare meg. Jeg liker egentlig mye bedre å bake! Jeg har et lite skilt hjemme hvor det står; I hate to cook, but I love to eat. Det er meg det satt på spissen. Jeg er glad i mat, bare ikke like glad i å lage den. Og de siste månedene har jeg jo blitt veldig bortskjemt! Eneste gangen jeg har måtte lage mat er de tre morgenene på gjestehuset i Lalitpur. Ellers har jeg fått servert alle måltider. Luksus!

Mandagsmorgen var det å vende snuten mot flyplassen for å reise til Thailand. Jeg brukte samme taxisjåfør og han kom 20 min før avtalt tid. I Thailand måtte jeg vente 20 min på å bli hentet etter avtalt tid og jeg kan bare innrømme at jeg ble godt vant til servicen til taxisjåføren i Kathmandu selv om det bare var to ganger jeg satt på med han. Men jeg visste at en som han møter jeg nok bare en gang i livet. Makan til service!

Bilder fra bussturen og helgen:

Meg ikke så lenge etter å ha tråkket i menneskebæsj og hangry i tillegg;

Siste uken i Pokhara

Forrige uke var en lang uke. Det var så mye som skjedde. Det var også en uke med lite søvn. Jeg klarte ikke sove før sent. Grunnen var siste dag hos ACN, siste dag i Pokhara, reise fra Pokhara, sove på et nytt sted, siste natt i Nepal. Det var mange siste dag og siste kveld forrige uke! Og slikt går utover min nattesøvn. I går var jeg så trøtt at jeg var kvalm, hadde vondt i hodet og det sved i øynene. Det varte fra jeg stod opp til jeg la meg.

Uansett…

Forrige tirsdag var siste dagen min hos ACN. De to månedene har gått fort, men sakte. Jeg har vært mest på rehabsenteret, men også fått informasjon og sett hva de andre avdelingene gjør. Jeg har undervist to ganger for kvinnene på rehabsenteret. Ene timen handlet om kreativ tenking og andre timen handlet om lav selvtillit. Det var veldig moro og spennende å undervise og legge opp de 45 minuttene akkurat slik som jeg ville. Jeg hadde frie tøyler, men tema var satt. Det som også var gøy var at de engasjerte seg også. Ikke alle, men litt over halvparten. Det var moro! Jeg hadde ei som oversatte siden jeg ikke kan nepalsk godt nok til undervise.

Jeg hadde kjøpt inn forskjellige type godteri til både ACN og til jentene på rehabsenteret. Læreren min i nepalsk hadde hjulpet meg til å oversette noen ord til nepalsk som jeg skrev på kort til begge. Det var også en liten avslutning på kontoret (ACN) for meg. Det blir holdt noen taler og jeg måtte si noe jeg også. Det som var kjekt var å høre at jeg har vært til hjelp. Det har vært en del dager der jeg har lurt på om jeg i det hele tatt er til hjelp eller om jeg bare koper rundt. Grunnen til at jeg har tenkt på det er jo fordi jeg ikke kan nepalsk godt nok! En frustrerende lærdom; lær språket først!!!! Det er kjempe frustrerende når f.eks beboerne åpner seg og tar initiativ til å f.eks snakke om selvskading som de tidligere har gjort også har ikke jeg språket til å snakke om det. Selvfølgelig prøvde jeg meg på det lille jeg kunne av nepalsk, kroppsspråk og engelsk. Men jeg kom til kort når den andre personen ikke kan engelsk! Det jeg trøster meg med er at personen/personene fikk en såpass tillit til meg til å åpne seg selv om det var språkproblemer. Noen ganger testet de meg også for å se reaksjonen min, men sånn er det når man jobber med mennesker. Jeg tok det som et kompliment – at de har blitt såpass trygge på meg til å gjøre det. Akkurat som at jeg ble kjempe glad da jeg kunne vaske opp tallerkenen og koppen min etter lunsj på rehab, og at de andre ikke insisterte på å gjøre det. At jeg ikke ble behandlet som en gjest lenger. Det er så viktig å feire de små tingene og glede seg over de små skrittene en tar! I hvertfall gjør jeg det!

Men det jeg fikk høre var at jeg har avlastet daglig leder en del. Jeg har alltid et smil om munn og det har fått de til å tenke på om de smiler nok. Jeg er fleksibel, åpen og leser situasjoner bra med tanke på språkutfordringene med både ansatte og beboere. En ting som er litt morsomt var at leder sa at jeg bærer barn på samme måte som nepalske kvinner gjør, og hvis hun hadde sett meg bakfra, så hadde hun tenkt at det er en nepalsk kvinne og ikke en utlending. Det ble jeg veldig glad for å høre.

Om onsdagen så tok jeg min siste kaffe på stamkafeen. Det som er litt artig at på et tidspunkt så satt vi, forskjellige kunder, og nynnet på ene sangen som ble spilt. Det er en liten kafe, men jeg er virkelig glad i den kafeen. Og kort vei til undervisning også. Jeg ventet på at Mari og John skulle bli ferdig med undervisning før vi handlet og jeg kunne lage klippekrans. Den ble ikke så bra, så Mari lagde en ny en.

For ca 1 1/2 uke siden tok jeg en test vedr Clifton Strengths. Det er en test for å finne talentene en har og for å styrke de. Istedenfor å fokusere på hva en er svak på, så blir fokuset på hva en er god på og å styrke det ytterligere. Mine topp fem talenter er; 1. Input – samle informasjon fordi det er interessant, og det kan være om forskjellige emner.

2. Responsibility – psykisk eierskap til hva enn jeg binder meg til uavhengig om det er smått eller stort. Har jeg lovt en ting, sagt ja til en ting, så blir det gjennomført uansett.

3. Emphaty – jeg kan sanse følelser rundt meg. Jeg kan kjenne på følelsen/følelsene til de andre som at de skulle vært mine egne følelser. Jeg kan se verden gjennom andres øyne og dele deres perspektiv. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig.

4. Developer – jeg ser potensialet i andre. Ofte kan det være at potensialet er alt jeg ser. Jeg utfordrer andre, hjelper de til å utvikle og å vokse. Jeg ser etter de små tegnene på at en annen person utvikler seg, de små, små stegene.

5. Strategic – jeg ser alltid etter den beste ruten å gå/ta. Jeg ser forskjellige alternativer/scenario og tenker; hva om det eller det skjer? Og på den måten velger jeg veien å gå.

Det er veldig kort beskrivelse av hvert enkelt talent. Jeg har en mer utfyllende rapport, men jeg skriver ikke alt sammen her. Det var bare for å gi et lite bilde. John coachet meg i 90 min hvor vi gikk gjennom hver enkelt og vi lagde en plan med tanke på Kambodsja og når jeg skal jobbe som frivillig. Det var kjempe interessant! Jeg kan få vite om mine 34 talenter, men nå er det greit å konsentrere seg om topp 5. Hvis jeg velger å vite om alle sammen, så er det veldig typisk å konsentrere seg om nr 34!

Torsdagen var det tid for avslutningsfesten min. Vi var rundt 18 stykk! Det var kjempe koselig og vi hadde det utrolig gøy! Det ble holdt noen taler der også og jeg måtte også si noen ord. Igjen, så hadde læreren min (som også var der) hjulpet meg i forkant på å oversette hva jeg ønsket å si på nepalsk.

Vi spiste og vi danset nepalske danser (les; jeg forsøkte). Det var utrolig gøy!

Fredagen gikk bort med busstur fra Pokhara til Kathmandu. Jeg skriver et eget innlegg om bussturen min og helgen min i Lalitpur og Kathmandu.

Nå er jeg i Thailand og kom frem ved midnatt, thailandsk tid. Her skal jeg kose meg i 2 uker

Forresten, det er så koselig med alle tilbakemeldinger jeg får. Jeg får blant annet tilbakemelding på at jeg ser så glad ut og jeg kan helt ærlig si at jeg er lykkelig. Til tross for frustrasjon, motgang, uforutsette ting som skjer, så er jeg veldig glad. Og det er så deilig!

Jeg minner om spørsmålsrunden! Noen spørsmål har kommet inn, men det er bare koselig med flere spørsmål!

Noen bilder og musikkvideo;

Om jeg har plass og de selger en slik en tromme i Kambodsja, så tror jeg at jeg jaggu skal investere i en! Sang, musikk, dans og glede på rehabsenteret med to instrumenter;

Regnsesongen;

Mais som skal skrelles hos Junkiri (huset jeg bodde i);

Ut på tur, aldri sur selv med hatt;

Siste besøk på stamkafeen. Videoen er fra en annen gang. Jeg tror det er eieren av kafeen som spiller litt på gitaren. Super koselig!

Dette må være på topp tre av den beste utsikten av Pokhara;

Hvis du skal ha f.eks en liten porsjon med mat, så viser du det med hånden og sier; thore, thore (uttales thåre, thåre);

Klar for avskjedsfest og det var også kake og klippekrans

Pakke om, pakke igjen og igjen;

Det her er så meg når det kommer til å pakke;

Ene sangen vi hørte på og danset til (Maya betyr forresten kjærlighet/love på nepalsk);

Spørsmålsrunde!

Nå har jeg jo ferie i ca 14 dager, så nå skal jeg forhåpentligvis ha litt mer overskudd mentalt! Og i den forbindelse, så tenkte jeg at det kan være litt artig med en spørsmålsrunde. Er det noe dere lurer på?

De neste 7 dagene så kan dere sende inn spørsmål til meg enten på kommentarer på denne posten eller på melding. Om det er noe du lurer på vedrørende reisen min, opplevelsene jeg har hatt, om meg ++, så er det bare å stille spørsmål også samler jeg spørsmålene og svar i et eget blogginnlegg.

Fyr løs! Woop, woop!

Siste dagen i Pokhara

I morgen tar jeg bussen til Kathmandu. Heldigvis er det en buss som går til Kathmandu fra Lamachaur og ca 200 meter fra der jeg bor. Da slipper jeg å ta taxi og ned til hvor alle turistbussene går fra Pokhara. Bussen fra Lamachaur er også en turistbuss. Bussen har ikke AC, men vifter og derfor tar jeg bussen som går kl. 07.30 og ikke kl. 10.00. Jeg tror det blir for varmt å dra klokken 10.00. Jeg ofrer gjerne AC for å slippe å ta taxi og stresse rundt for å finne riktig buss. Alle turistbussene fra Pokhara til Kathmandu går fra et sted og de kjører på samme tidspunkt. Det er flust av busser, så du må passe på at du går på riktig buss. Det høres litt stressende ut, så da velger jeg heller å gå til bussen herfra. Prisene på bussene varierer alt ettersom hvilke tilbud du velger (lunsj, drikke inkludert, toalett på bussen o.l) . Fra nede i sentrum, så varierer prisene fra 800 – 2000 rupi. Jeg betalte 500 rupi og da er ikke noe inkludert. Og det er helt greit for meg for noen timer.

Å pakke er noe av det kjedeligste jeg vet. Jeg har pakket, pakket om, pakket om og pakket om igjen. Jeg har fått vasket det siste av klær i dag, så jeg kommer til å pakke om igjen ikveld om det ikke blir to ganger!

I kveld skal jeg ha en avskjedsfest med de jeg bor sammen med og med de jeg har blitt ekstra godt kjent med! Det gleder jeg meg til. Jeg tror vi blir ca 14 stk. Jeg forsøkte meg på en klippekrans i går hos Mari og John, men den hevet ikke så bra! Så mens John coachet meg (skal fortelle om det i ukesoppdateringen), så laget Mari en ny en som ble helt perfekt! Heldige meg! Vi har ikke ovn hjemme og jeg tror ikke det er så vanlig i nepalske hjem. Jeg vet ikke, men jeg tror det. Jeg var så heldig å få bake hos Mari og John.

Ikke så bra!

Mari sin;

Jeg gleder meg til å smake på den! Det vil bli servert kake, klippekrans, kjeks, litt godteri, potetgull og sjokolade samt brus. Vi skal også danse på nepalsk vis, og det skal visst nok bli holdt noen små taler. Jeg har fått beskjed om at jeg også må si noe. Forrige uke fikk jeg hjelp av læreren min (som også kommer) til å oversette det jeg skal si til nepalsk. Så jeg er klar! Jeg tror og håper det blir en morsom kveld. I tillegg til mine nepalske venner, så kommer det ei muligens to fra USA, og Mari. Så dette blir gøy!

Jeg oppdaterer mer fra hva som har skjedd de andre dagene i ukesoppdateringen min.

Tenk at dette er min siste dag i Pokhara. Det er uvirkelig!

Nest siste uke i Nepal

Jeg ble solbrent i hodebunnen etter utflukten til meg og Sumitra forrige søndag. Det var da jeg innså hvor mye hår jeg har mistet. Jeg har aldri blitt solbrent i hodebunnen før, hvertfall ikke som jeg har lagt merke til. Så jeg bestemte meg for å dra til hudlegen på grunn av hårtapet og pga noen blemmer jeg har under foten. Jeg mistenker at hårtapet er etter frisørbesøket for ca 3 uker siden. Men det kan også være på grunn av stress, men jeg har ikke vært så ille stresset. Jeg har fått forskjellige medisiner til både foten og hodebunnen, samt at jeg har kjøpt B vitaminer etter råd fra frisøren min i Norge. Jeg har gått til henne i ca 9 år, så jeg hørte med henne også i tillegg til hudlegen. Heldigvis hadde jeg tykt hår, så selv om jeg har mistet halvparten av håret mitt, så er det fortsatt en del hår igjen. Og takk og lov for naturlig volum!

Da jeg skulle til legen, så måtte jeg først innom en billettluke hvor jeg fikk en mappe med mitt nummer og hva det gjaldt samt kvittering for betalt time. Så måtte jeg til et annet bygg for å vente på min tur. Inne på venteværelset, så måtte jeg gå bort til noen ansatte som satt bak et bord, veie meg, og bli vist inn til hudlegen. Heldigvis kjenner Sumitra en som jobber der, så da vi var der tidlig på onsdagen, så fikk jeg beskjed om å komme tilbake kl. 14.00, så jeg slapp å vente i mange timer og kunne dra til rehabsenteret i mellomtiden.

De har også et apotek på siden av billettluken. Du står i en kø for å levere mappen hvor legen har skrevet ned det du trenger, også står du i en annen kø for å få medisinene og for å betale. Det tok egentlig lengst tid. Alt i alt tok det kanskje en time med å stå i kø (en foran meg) for å få billett, snakke med legen og få medisinene. Det synes jeg ikke er ille.

Om tirsdagen var jeg med noen ansatte i avdelingen katastrofe teamet til Gorkha. De måtte snakke med noen ansatte der som jobber på offentlig kontor for å få noen godkjenninger. De jobber med å bygge hus og reparere hus hvis det har skjedd naturkatastrofer o.l. Fortsatt så jobbes det med å bygge hus og reparere hus etter jordskjelvet i 2015. Vi besøkte også en familie som ønsker at de sponser det resterende de trenger med å bygge vegger o.l.

Super fin utsikt fra Gorkha

Utsikt mot Gorkha

Det var veldig klart da vi kjørte hjem igjen og vi kunne se Annapurna.

Mat vi spiste på turen;

Sel roti og en dalsuppe

Dal bhat tarkari

Jeg er så heldig at jeg fikk denne kurthaen og tightsen i gave fra Junkiri;

Denne t-skjorten har jeg sett på hver gang jeg har vært på Lake Side, og jeg måtte bare kjøpe den i dag. Jeg visste at jeg ville ha angret på det hvis jeg ikke kjøpte t-skjorten. Jeg spiser jo dal bhat hver dag til middag.

Jeg har også sett på dette armbåndet i ca 2 måneder og denne uken kjøpte jeg det.

Og det her ser du så og si nesten overalt. Tuborg er overalt