Tre måneder og 18 dager i utlandet

Det er helt merkelig å tenke på at jeg bare har vært utenlands i nesten tre måneder og tre uker. Det føles ut som jeg har vært borte i et år!

30.mars satte jeg meg på flyet og 1.april landet jeg i Chennai i India for å være sammen med Åse og Sharma i en liten uke før jeg vendte snuten mot Dehradun. Det kjennes ikke ut som at det bare er litt over tre måneder siden!

Alt jeg har opplevd på så kort tid. Ville aper som brukte området vi bodde på i Dehradun. Hektiske Paltar Bazaar. Støyen i India. Biler som tuter hele tiden (og ja, jeg mener hele tiden). Herlige mennesker. Maten i India. Snacks hver dag. Te hver dag. Avvenning av kaffe og koffein. Naturen nord i India. Bli kjent med en herlig gjeng fra USA og Sverige. Bli vant til å dele rom med to andre og å være sammen med andre store deler av døgnet uten mye muligheter til å ha alenetid. Det var veldig uvant i førsten. Miste uavhengigheten min! Ikke kunne gå ned i gaten ca 100 meter alene til en liten butikk, men at vi måtte være minimum 2 stk. Det gjaldt bare for oss jenter/kvinner. Å bli vant til å være avhengig av noen andre, det tok litt tid, men det jeg kan mene det ene og andre om det, men det er ikke vits å kaste bort energien på noe jeg ikke får gjort noe med. Dyrene på gaten i India! Tynne og mishandlet. Andre tatt vare på og fikk mat. Dyr som lider og dyr som har det bra. Folk i dyp fattigdom og folk med penger side om side. På ene siden bor folk i skur og litt nedi gaten, så er det hus med port og gjerder. Det er virkelig kontrastenes land!

Pokhara hvor nepalske folk går sakte og ruslende til det stedet de skal (les: og hvor jeg stresser av gårde hit og dit). Hvor de gjerne hjelper en fremmed. Byen hvor jeg fikk tilbake min uavhengighet ved å ta buss alene, gå alene. Hvor jeg kan gå i fred og hvor det er trygt. Det er ikke mye støy her og sammenlignet med hvor jeg har vært i India, så er Pokhara stillheten selv. Der hvor strømmen går minst en gang om dagen. Regntid om kvelden. Gardhang Gardung (nepalsk for lyn, regn og torden) flere ganger i uken. Dal bhat til middag hver dag. Herlige mennesker. Åpne mennesker. Vennskap. Fantastiske fjell og natur. Te hver dag. Kaffe flere ganger i uken.

Jeg har opplevd så mye mer som dere vet fra mine tidligere innlegg. Men det er så rart at det ikke har gått fire måneder engang! Det er ufattelig at det ikke har gått lenger tid. Og snart er det tid for et nytt reisemål og nye opplevelser. Den dagen jeg kommer hjem til Norge, så tror jeg at jeg har, i løpet av den lille stunden i utlandet, levd i flere år. Jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, men det er slik det kjennes ut som. Allerede nå kjennes det ut som at jeg har vært borte i ca 1 år pga alle opplevelsene, men så har det bare gått tre måneder og 18 dager!

Reklamer

Syv uker i Nepal

Forrige uke så skjedde det litt av hvert.

Jeg har undervisning kl. 10.30, men drar mye tidligere til Chipleghunga. Jeg går hit og dit i ca 20-30 min før jeg får til stamkafeen min og tar en kaffe før jeg går til undervisning. Hvem var det som brått kom innom kafeen om onsdagen? Jo, min norske venninne! Det var veldig koselig å skravle litt før undervisning! Og jeg er mer opplagt om morgenen enn på ettermiddagen etter jeg er ferdig for dagen.

Og om fredagen møttes vi igjen sammen med ei annen jeg kjenner. Jeg har blitt kjent med ei fra USA. Det var også veldig koselig og jeg ønsket ikke å gå etter en times tid!

Og om søndagen så dro jeg og Sumitra rundt omkring i Pokhara og var litt turister. Eller hun viste meg steder og lekte turist!

Vi var på World Peace Pagoda, international mountain museum, vi dro til et sted hvor de som paraglider lander også dro vi til Lake Side for å spise pizza. Det var en kjempe fin dag og jeg koste meg masse! Jeg er veldig takknemlig for at hun brukte dagen sin på meg og på å vise meg rundt.

Utsikt over Pokhara og Lake Side

Meg og Sumitra! Jeg har blitt litt solbrent i hodebunnen selv om jeg forsøkte å være litt flink på å bruke sjal.

Bilder fra International Mountain Museum

Bilder fra det stedet hvor de som paraglider lander:

Utsikt fra soverommet mitt. Jeg vil savne den utsikten!

Vannblemmer etter å ha «skrelt» ukokt mais fra maiskolber

Hjerteblader

Junkiri har en blomst på ene verandaen hvor blomsten bare blomster om natten

Litt om alt og litt om ingenting

Dette innlegget blir litt hulter til bulter alt ettersom jeg kommer på ting, så dere får prøve å henge med!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men denne uken så har jeg vært sliten, og det har syntes på meg. Det er ei som kommer innom huset jeg bor i hver dag og jeg har blitt kjent med henne. Hun kan snakke en del engelsk. Jeg tror det var i går kveld at jeg sa til henne at jeg er litt sliten. Hun svarte; Litt?? Jeg tror du er veldig sliten. Jeg spurte om hun kunne se det i ansiktet mitt og hun sa ja. Men jeg har det veldig fint selv om jeg er litt (veldig?) sliten.

Om mandagen var jeg og avdelingen for rehabsenteret på et hotell. De hadde en dag der og gikk gjennom hvordan det er å jobbe på rehabsenteret, hva man kan gjøre annerledes osv. Alt foregikk på nepalsk, så jeg var sliten mentalt etter en hel dag av å lese kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tolke tonen i stemmene og aktivt lytte etter om det var noe jeg forstod. Heldigvis var det ei som fortalte litt, på engelsk, om hva de snakket om.

Jeg har vært på rehabsenteret hver dag og det går sin vante gang. Det tar på å tolke, lese og aktivt lytte i 8 timer i strekk, så det blir litt tidlige kvelder. Når jeg kommer hjem, så er jeg på rommet mitt og slapper av en times tid. Det er middag klokken 19.00, og så er jeg sosial med de andre som bor her. Jeg går opp på rommet mitt igjen rundt 21.30-22.00. Når jeg kommer opp på rommet mitt, så kanskje jeg chatter med familie, venner, kollegaer o.l elle evt ringer hvis jeg ikke er for sliten. Jeg legger meg senest klokken 23.00. Det er frokost kl. 07.30. På søndager spiser jeg frokost kl. 08.30. Da har de jeg bor med vært våken i mange timer allerede.

Det vil bli veldig rart når jeg drar til Thailand å være alene. Jeg var en dag alene i New Dehli i mai, men før det, så var det i midten av mars. Nå har jeg vendt meg til å bo med andre folk, så det blir rart. Jeg skal ha en liten ferie før jeg setter kurs mot Kambodsja og å jobbe som frivillig der. Jeg tror det er veldig greit å få ladet opp batteriene, bearbeide alt jeg har lært, sett og opplevd før jeg reiser til et nytt land for å jobbe som frivillig.

Ellers, på grunn av varmen, så fikk jeg fotsopp for første gang i mitt liv på venstre fot (med mindre jeg har hatt det som barn). Av varmen i New Dehli (45 grader hver dag), være svett i mange timer (turist sightseeing) gjorde at jeg fikk den gleden av å få det siste uken av oppholdet mitt i India. Jeg har slitt med, helt til denne uken, ettervirkningene av det. Jeg fikk en reaksjon på salven som skal være allergivennlig og det som er, så jeg fikk noen allergitabletter. Det fungerte ikke, så jeg fikk en krem og noen andre tabletter og det har hjulpet både på reaksjonen og i venstre hånd. Jeg har hatt kløe i hendene, mest i venstre hånd, og hatt små blemmer som har kommet og gått. Sist ut nå er små vannblemmer på, ja du gjettet riktig, venstre fot. Jeg har fått en krem og tabletter som jeg skal ta.

Hvis det også er for varmt og jeg er veldig svett, så klør det og svir det spesielt på armene. Så jeg passer på å skylle armene mine i mye vann slik at svetten er borte der det svir og klør. Vann hjelper heldigvis. Så det er ikke bare bare å være i varmere strøk over tid! Ikke for min hud hvertfall. Men det kunne vært verre, så jeg er glad for at det bare er litt småtteri.

Siste bussen til Lamachaur går rundt kl. 19.00, så hvis ikke rekker den bussen pga jeg er på besøk o.l, så kan jeg ringe ei som kan hente meg på scooter. Jeg har tatt taxi to ganger med en taxisjåfør som kom til tiden og var hyggelig. Første tur, så spurte han om jeg er gift og det er greit. Det er noe alle spør om her i Nepal. Men under taxitur nummer 2, så spurte han om jeg deler rom med noen eller sover alene. Jeg svarte at jeg deler hus med 5 søstre og en lillebror (5 didi og ek bhai). Heldigvis ringte hun som eier huset også. Senere spurte jeg min nepalske venninne om det er normalt å spørre om man deler rom eller ikke, og det er det ikke. Så da er det slutt med taxi. Min venninne sa at jeg får ringe henne hvis jeg ikke får tatt siste buss hjem og så kan hun hente meg uansett vær. Det er veldig snilt av henne!

Ellers så er det som regel barn som tar kontakt med meg. Jeg skjønner med en gang at det er meg de snakker til når de snakker engelsk. Det er ikke alltid de sier noe når de er foran meg, men kanskje når de akkurat har passert meg. Det er kanskje to eller tre kvinner på bussen som har startet å snakke med meg. Utenom det så får jeg gå i fred. Jeg har blitt spurt to ganger i Nepal om de kan ta bilde av meg; en guttegjeng fra India og butikkeieren hvor jeg kjøpte to klesplagg. I India ble jeg spurt noen ganger, men de to andre jentene ble spurt mer enn meg. I Pokhara får man gå mer i fred enn i i de byene jeg har vært i India. At barn tar kontakt og ønsker å snakke engelsk gjør ingenting.

I dag har jeg slappet av, fått gjort litt småting som jeg ikke får gjort i løpet av uken og jeg har vært sammen med familien jeg har blitt kjent med (hvor kona er fra Norge). Vi spiste lunsj/tidlig middag på Lake Side. For at jeg skal komme meg til Lake Side, så må jeg ta to busser. Jeg må skifte buss på Main Road. Heldigvis så fungerer de som tar i mot penger på bussen som innkastere også. Så selv om det er flere busser som står der, så roper de ut hvor de skal. Så da må jeg bare spørre om bussen stopper der jeg skal av. Det er kjekt når jeg ikke kan lese nepalsk, så jeg skjønner jo ikke hva som står på bussen om hvor bussen skal.

Denne uken, så fikk jeg være med på outreach. Rehabsenteret har oppfølging av tidligere beboere i inntil tre år! Tenk, tre år!! Det er veldig bra. Så vi dro til hjem til forskjellige folk.

En ting er sikkert og det er at jeg ikke skal klage på at leiligheten min er liten! Min leilighet på 30 kvadratmeter er luksus å regne i forhold til enkelte hjem som vi besøkte. Og jeg har 30 kvadratmeter for meg selv. Her kan det være at 3-4 personer bor sammen på 10-15 kvadratmeter. På de 10-15 kvadratmeterne skal de sove, det er oppholdsrom, kjøkken. I andre hjem, så kanskje det manglet en eller flere murstein i veggen osv.

Vi har det bra godt i Norge og selv om man kan mene det ene eller det andre om velferdsstaten, så har vi det fortsatt bra godt i Norge!

En ting som er luksus for meg er at buksene jeg kjøper er ikke for lange. Det er uvant og utrolig deilig! Klager ikke på det akkurat.

En liten videosnutt som viser litt av reiseveien til Chipleghunga. Jeg tar bussen dit mandag – fredag.

Fem uker i Nepal

Enda en uke har gått.

Denne uken så har jeg vært syk i to dager. Feber og vonde bihuler, men det hjalp å være hjemme og slappe av.

Jeg har også vært på en ny demonstrasjon. Det var å gå i tog om tirsdagen pga det var den internasjonale dagen mot rusmisbruk og trafficking.

Folk i Norge og i Nepal har spurt om jeg skal ta en fjelltur. Med fjellturen fra India friskt i minne, så vil det ikke skje med det første. Det var en fantastisk tur, men det var et slit og lite søvn. Her er bilder av meg fra turen. Jeg prøver å smile, men du ser at jeg ikke får det til. Jeg var utmattet. Vi er forskjellige og for meg, så gir ikke en fjelltur ny energi. Jeg er ganske fornøyd med å se på fjellene!

Lykken er å se på dette fra baderomsvinduet;

Det høyeste fjellet kalles fish tail. Jeg kan ikke se at det ligner på en fiskehale, men nå er ikke jeg en ekspert på fisk og fiskehale. Så si i fra hvis dere ser det, for det gjør ikke jeg!

Tidlig på morgenen og på kvelden, så er det danseklubb for unger. Da jeg filmet, så var klokken rundt 7 på morgenen. Det er samme musikk hver eneste dag.

Jeg har blitt kjent med en familie der kona er fra Norge. Ja, du leste riktig; Norge! Det er utrolig befriende og deilig å snakke uten å tenke over om jeg bruker riktig ord, om jeg sier setningen riktig og/eller om jeg blir forstått. Ikke knote med ord og setninger, men snakke fritt. Det er utrolig deilig! Jeg var sammen med de i går og i dag. En veldig koselig og fantastisk familie.

I dag har jeg vært hos frisøren sammen med min norske venninne. Jeg skulle farge etterveksten. Vel… Det måtte noen runder med hårfarging til før det ble noenlunde bra. Jeg har jo tatt bilde av fargekoden og navnet på fargen min frisør hjemme i Norge bruker. Jeg viste de det (nummer 7) og sa også at frisøren i India blandet det litt med nr. 6. Vi så på fargekartet og diskuterte fargene. Først ble det farget i to omganger og det ble ikke bra! Det ble altfor lyst. Jeg ønsker å ha det så lik min egen hårfarge som mulig. Det her ble gyllen blond eller noe. Så da ble det en runde til med hårfarging. Jeg fikk beskjed om at den hårfargen ikke fungerte/tok det den skulle. Så etter å ha vasket det ut, og mens jeg fortsatt satt i stolen der man skyller ut farge osv, så ble det farget på nytt. Dette er ikke lik hårfargen jeg hadde fra før eller lik min naturlige hårfarge, men det er hvertfall bedre enn første forsøk! Og de fikk farget over de grå hårene mine og det er vel det viktigste. Ja, jeg har litt grå hår.

Refleksjoner fra Nepal

Nå har jeg jo vært i Nepal i fire uker allerede og jeg har gjort meg noen tanker.

Jeg har blitt tatt godt i mot og jeg har fra dag en følt meg velkommen. Folk i Nepal er hjelpsomme, bryr seg og er veldig vennlige.

I Nepal, så er jeg et analfabet. Jeg kan ikke lese eller skrive nepalsk, så når jeg skal ta bussen og det er flere busser på busstoppet, så må jeg spørre om bussen går til Lamachaur eller Bagar når jeg skal til en av stedene. Heldigvis så går bussene fra Lamachaur alltid til Chipleghunga, så jeg trenger ikke spørre der. Folk er veldig hjelpsomme og når jeg ser ut som et spørsmålstegn og ikke vet hvilken buss jeg skal ta, så kommmer som regel en eller annen bort og spør meg om hvor jeg skal også viser de hvilken buss jeg skal ta eller sier at jeg må vente. Det har vært to stykk som har tatt høyere pris av meg på bussen og da har medpassasjerer sagt i fra til meg at de har tatt for mye betalt, og fortalt meg om hvor mye det koster. Jeg prøver å ha den summen det koster med buss eller så spør jeg hva det koster (selv om jeg vet det). Jeg innbiller meg ved at hvis jeg spør hva det koster, så må de si den opprinnelige prisen siden det er andre som hører på.

Jeg har opplevd at de er åpne, ærlige og legger ikke lokk på noe som f.eks da jeg spurte om barneoppdragelse her i landet. Her, som i India, så er det å få en sønn høyere ansett enn å få en datter. Det er også press fra familie om å få barn raskest mulig etter at et ekteskap er inngått. Det er et følelsesmessig press, og ei fortalte meg at det er typisk at man får høre at man er et dårlig familiemedlem hvis man drøyer med å få barn osv, og at de må få en sønn. Mammapermisjonen er på 3-4 måneder før mor må tilbake på jobb. Da passer svigermor på barnet. Jeg er usikker på om det er lønnet eller ulønnet permisjon. Så vi er ganske heldig i Norge som har lenger foreldrepermisjon. Det er ikke så lenge siden, kanskje 60 år siden, at vi i Norge også hadde 3 eller 4 måneders mammapermisjon.

Jeg har lært mye om kulturen deres og det er en del ting jeg vil ta med meg videre når jeg er tilbake i Norge. Jeg kan for eksempel bli flinkere til å bry meg mer hvis jeg ser noen se ut som et spørsmålstegn på gata. Bare det å ta initiativ, spørre. Det er så lite som skal til. Jeg har gjort det noen ganger, men det er altfor mange ganger jeg har hatt nok med meg og mitt når jeg går fra a til b. Jeg er en del av det individualistiske samfunnet, men det skal det bli en forandring på. Jeg kan sammenligne samfunnet her litt med samfunnet i Finnmark. I hvertfall slik som det var da jeg bodde der for 10 år siden. Ikke være redd for å bry seg om en fremmed på gata, i butikken eller en som prøver å finne ut hvilken buss en skal ta og som ikke kan lese eller forstå hva som står på bussen! Eller for eksempel hjelpe noen som har tung bagasje/mye bagasje når de skal av/på toget, bussen osv. Det tar ikke lang tid og det betyr så mye for den som trenger hjelp. Det kan jeg si fra min egen erfaring. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke har vært flink nok til det hjemme i Norge, men det blir det en forandring på!

En annen ting er at det hadde vært en stor fordel om jeg hadde kunnet litt Nepalsk før jeg kom hit. Ikke gjør som meg – lær språket, om så litt, før du drar til det landet du skal til. Det har vært frustrerende for meg til tider. Ikke kunne uttrykke det jeg ønsker, ha en samtale med folk. Det er kan være slitsomt å hele tiden tolke kroppsspråk, tolke ansiktsuttrykk, tolke toneleie når noen snakker og samtidig høre om det er noe i samtalene jeg forstår. Men det er en utrolig fin lærdom for meg og jeg blir minnet på hvor krevende det må være for andre som kommer til Norge før de kan norsk (og hvis de ikke kan engelsk).

Det jeg setter stor pris på her i Pokhara er at jeg kan gå alene før det blir mørkt. Jeg kan ta bussen, gå på butikken, gå på oppdagelsesferd osv alene. Jeg er ikke avhengig av at det må være minst en til som går sammen med meg. Friheten til å gjøre det skal jeg ikke ta for gitt igjen! I India, så måtte vi kvinner/jenter være minimum to stk, og organisasjonen i Kambodsja anbefaler ikke at vi går alene, og må minimum være to der også. Så er det en ting jeg skal nyte frem til jeg reiser til Kambodsja, så er det friheten til å gå alene. Å ikke være avhengig av en annen person hvis en vil på butikken, gå en tur, ta bussen til byen, sightseeing, shopping osv. Det er også noe jeg har tatt for gitt i Norge. Det skal jeg ikke gjøre lenger! Den friheten er utrolig deilig og dyrebar!