Litt om alt og litt om ingenting

Dette innlegget blir litt hulter til bulter alt ettersom jeg kommer på ting, så dere får prøve å henge med!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men denne uken så har jeg vært sliten, og det har syntes på meg. Det er ei som kommer innom huset jeg bor i hver dag og jeg har blitt kjent med henne. Hun kan snakke en del engelsk. Jeg tror det var i går kveld at jeg sa til henne at jeg er litt sliten. Hun svarte; Litt?? Jeg tror du er veldig sliten. Jeg spurte om hun kunne se det i ansiktet mitt og hun sa ja. Men jeg har det veldig fint selv om jeg er litt (veldig?) sliten.

Om mandagen var jeg og avdelingen for rehabsenteret på et hotell. De hadde en dag der og gikk gjennom hvordan det er å jobbe på rehabsenteret, hva man kan gjøre annerledes osv. Alt foregikk på nepalsk, så jeg var sliten mentalt etter en hel dag av å lese kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tolke tonen i stemmene og aktivt lytte etter om det var noe jeg forstod. Heldigvis var det ei som fortalte litt, på engelsk, om hva de snakket om.

Jeg har vært på rehabsenteret hver dag og det går sin vante gang. Det tar på å tolke, lese og aktivt lytte i 8 timer i strekk, så det blir litt tidlige kvelder. Når jeg kommer hjem, så er jeg på rommet mitt og slapper av en times tid. Det er middag klokken 19.00, og så er jeg sosial med de andre som bor her. Jeg går opp på rommet mitt igjen rundt 21.30-22.00. Når jeg kommer opp på rommet mitt, så kanskje jeg chatter med familie, venner, kollegaer o.l elle evt ringer hvis jeg ikke er for sliten. Jeg legger meg senest klokken 23.00. Det er frokost kl. 07.30. På søndager spiser jeg frokost kl. 08.30. Da har de jeg bor med vært våken i mange timer allerede.

Det vil bli veldig rart når jeg drar til Thailand å være alene. Jeg var en dag alene i New Dehli i mai, men før det, så var det i midten av mars. Nå har jeg vendt meg til å bo med andre folk, så det blir rart. Jeg skal ha en liten ferie før jeg setter kurs mot Kambodsja og å jobbe som frivillig der. Jeg tror det er veldig greit å få ladet opp batteriene, bearbeide alt jeg har lært, sett og opplevd før jeg reiser til et nytt land for å jobbe som frivillig.

Ellers, på grunn av varmen, så fikk jeg fotsopp for første gang i mitt liv på venstre fot (med mindre jeg har hatt det som barn). Av varmen i New Dehli (45 grader hver dag), være svett i mange timer (turist sightseeing) gjorde at jeg fikk den gleden av å få det siste uken av oppholdet mitt i India. Jeg har slitt med, helt til denne uken, ettervirkningene av det. Jeg fikk en reaksjon på salven som skal være allergivennlig og det som er, så jeg fikk noen allergitabletter. Det fungerte ikke, så jeg fikk en krem og noen andre tabletter og det har hjulpet både på reaksjonen og i venstre hånd. Jeg har hatt kløe i hendene, mest i venstre hånd, og hatt små blemmer som har kommet og gått. Sist ut nå er små vannblemmer på, ja du gjettet riktig, venstre fot. Jeg har fått en krem og tabletter som jeg skal ta.

Hvis det også er for varmt og jeg er veldig svett, så klør det og svir det spesielt på armene. Så jeg passer på å skylle armene mine i mye vann slik at svetten er borte der det svir og klør. Vann hjelper heldigvis. Så det er ikke bare bare å være i varmere strøk over tid! Ikke for min hud hvertfall. Men det kunne vært verre, så jeg er glad for at det bare er litt småtteri.

Siste bussen til Lamachaur går rundt kl. 19.00, så hvis ikke rekker den bussen pga jeg er på besøk o.l, så kan jeg ringe ei som kan hente meg på scooter. Jeg har tatt taxi to ganger med en taxisjåfør som kom til tiden og var hyggelig. Første tur, så spurte han om jeg er gift og det er greit. Det er noe alle spør om her i Nepal. Men under taxitur nummer 2, så spurte han om jeg deler rom med noen eller sover alene. Jeg svarte at jeg deler hus med 5 søstre og en lillebror (5 didi og ek bhai). Heldigvis ringte hun som eier huset også. Senere spurte jeg min nepalske venninne om det er normalt å spørre om man deler rom eller ikke, og det er det ikke. Så da er det slutt med taxi. Min venninne sa at jeg får ringe henne hvis jeg ikke får tatt siste buss hjem og så kan hun hente meg uansett vær. Det er veldig snilt av henne!

Ellers så er det som regel barn som tar kontakt med meg. Jeg skjønner med en gang at det er meg de snakker til når de snakker engelsk. Det er ikke alltid de sier noe når de er foran meg, men kanskje når de akkurat har passert meg. Det er kanskje to eller tre kvinner på bussen som har startet å snakke med meg. Utenom det så får jeg gå i fred. Jeg har blitt spurt to ganger i Nepal om de kan ta bilde av meg; en guttegjeng fra India og butikkeieren hvor jeg kjøpte to klesplagg. I India ble jeg spurt noen ganger, men de to andre jentene ble spurt mer enn meg. I Pokhara får man gå mer i fred enn i i de byene jeg har vært i India. At barn tar kontakt og ønsker å snakke engelsk gjør ingenting.

I dag har jeg slappet av, fått gjort litt småting som jeg ikke får gjort i løpet av uken og jeg har vært sammen med familien jeg har blitt kjent med (hvor kona er fra Norge). Vi spiste lunsj/tidlig middag på Lake Side. For at jeg skal komme meg til Lake Side, så må jeg ta to busser. Jeg må skifte buss på Main Road. Heldigvis så fungerer de som tar i mot penger på bussen som innkastere også. Så selv om det er flere busser som står der, så roper de ut hvor de skal. Så da må jeg bare spørre om bussen stopper der jeg skal av. Det er kjekt når jeg ikke kan lese nepalsk, så jeg skjønner jo ikke hva som står på bussen om hvor bussen skal.

Denne uken, så fikk jeg være med på outreach. Rehabsenteret har oppfølging av tidligere beboere i inntil tre år! Tenk, tre år!! Det er veldig bra. Så vi dro til hjem til forskjellige folk.

En ting er sikkert og det er at jeg ikke skal klage på at leiligheten min er liten! Min leilighet på 30 kvadratmeter er luksus å regne i forhold til enkelte hjem som vi besøkte. Og jeg har 30 kvadratmeter for meg selv. Her kan det være at 3-4 personer bor sammen på 10-15 kvadratmeter. På de 10-15 kvadratmeterne skal de sove, det er oppholdsrom, kjøkken. I andre hjem, så kanskje det manglet en eller flere murstein i veggen osv.

Vi har det bra godt i Norge og selv om man kan mene det ene eller det andre om velferdsstaten, så har vi det fortsatt bra godt i Norge!

En ting som er luksus for meg er at buksene jeg kjøper er ikke for lange. Det er uvant og utrolig deilig! Klager ikke på det akkurat.

En liten videosnutt som viser litt av reiseveien til Chipleghunga. Jeg tar bussen dit mandag – fredag.

Fem uker i Nepal

Enda en uke har gått.

Denne uken så har jeg vært syk i to dager. Feber og vonde bihuler, men det hjalp å være hjemme og slappe av.

Jeg har også vært på en ny demonstrasjon. Det var å gå i tog om tirsdagen pga det var den internasjonale dagen mot rusmisbruk og trafficking.

Folk i Norge og i Nepal har spurt om jeg skal ta en fjelltur. Med fjellturen fra India friskt i minne, så vil det ikke skje med det første. Det var en fantastisk tur, men det var et slit og lite søvn. Her er bilder av meg fra turen. Jeg prøver å smile, men du ser at jeg ikke får det til. Jeg var utmattet. Vi er forskjellige og for meg, så gir ikke en fjelltur ny energi. Jeg er ganske fornøyd med å se på fjellene!

Lykken er å se på dette fra baderomsvinduet;

Det høyeste fjellet kalles fish tail. Jeg kan ikke se at det ligner på en fiskehale, men nå er ikke jeg en ekspert på fisk og fiskehale. Så si i fra hvis dere ser det, for det gjør ikke jeg!

Tidlig på morgenen og på kvelden, så er det danseklubb for unger. Da jeg filmet, så var klokken rundt 7 på morgenen. Det er samme musikk hver eneste dag.

Jeg har blitt kjent med en familie der kona er fra Norge. Ja, du leste riktig; Norge! Det er utrolig befriende og deilig å snakke uten å tenke over om jeg bruker riktig ord, om jeg sier setningen riktig og/eller om jeg blir forstått. Ikke knote med ord og setninger, men snakke fritt. Det er utrolig deilig! Jeg var sammen med de i går og i dag. En veldig koselig og fantastisk familie.

I dag har jeg vært hos frisøren sammen med min norske venninne. Jeg skulle farge etterveksten. Vel… Det måtte noen runder med hårfarging til før det ble noenlunde bra. Jeg har jo tatt bilde av fargekoden og navnet på fargen min frisør hjemme i Norge bruker. Jeg viste de det (nummer 7) og sa også at frisøren i India blandet det litt med nr. 6. Vi så på fargekartet og diskuterte fargene. Først ble det farget i to omganger og det ble ikke bra! Det ble altfor lyst. Jeg ønsker å ha det så lik min egen hårfarge som mulig. Det her ble gyllen blond eller noe. Så da ble det en runde til med hårfarging. Jeg fikk beskjed om at den hårfargen ikke fungerte/tok det den skulle. Så etter å ha vasket det ut, og mens jeg fortsatt satt i stolen der man skyller ut farge osv, så ble det farget på nytt. Dette er ikke lik hårfargen jeg hadde fra før eller lik min naturlige hårfarge, men det er hvertfall bedre enn første forsøk! Og de fikk farget over de grå hårene mine og det er vel det viktigste. Ja, jeg har litt grå hår.

Jeg prøver å snakke nepalsk!

Her er en liten smakebit på hvordan nepalsk er (det jeg sier er ikke 100% grammatisk riktig). Jeg synes det er vanskelig å sette sammen setninger fordi verbet kommer som regel sist. Det er ikke alltid at et verb på engelsk og/eller på norsk er et verb på nepalsk.. sånn bare for å gjøre det litt vanskeligere for meg. Men jeg prøver 😊

Refleksjoner fra Nepal

Nå har jeg jo vært i Nepal i fire uker allerede og jeg har gjort meg noen tanker.

Jeg har blitt tatt godt i mot og jeg har fra dag en følt meg velkommen. Folk i Nepal er hjelpsomme, bryr seg og er veldig vennlige.

I Nepal, så er jeg et analfabet. Jeg kan ikke lese eller skrive nepalsk, så når jeg skal ta bussen og det er flere busser på busstoppet, så må jeg spørre om bussen går til Lamachaur eller Bagar når jeg skal til en av stedene. Heldigvis så går bussene fra Lamachaur alltid til Chipleghunga, så jeg trenger ikke spørre der. Folk er veldig hjelpsomme og når jeg ser ut som et spørsmålstegn og ikke vet hvilken buss jeg skal ta, så kommmer som regel en eller annen bort og spør meg om hvor jeg skal også viser de hvilken buss jeg skal ta eller sier at jeg må vente. Det har vært to stykk som har tatt høyere pris av meg på bussen og da har medpassasjerer sagt i fra til meg at de har tatt for mye betalt, og fortalt meg om hvor mye det koster. Jeg prøver å ha den summen det koster med buss eller så spør jeg hva det koster (selv om jeg vet det). Jeg innbiller meg ved at hvis jeg spør hva det koster, så må de si den opprinnelige prisen siden det er andre som hører på.

Jeg har opplevd at de er åpne, ærlige og legger ikke lokk på noe som f.eks da jeg spurte om barneoppdragelse her i landet. Her, som i India, så er det å få en sønn høyere ansett enn å få en datter. Det er også press fra familie om å få barn raskest mulig etter at et ekteskap er inngått. Det er et følelsesmessig press, og ei fortalte meg at det er typisk at man får høre at man er et dårlig familiemedlem hvis man drøyer med å få barn osv, og at de må få en sønn. Mammapermisjonen er på 3-4 måneder før mor må tilbake på jobb. Da passer svigermor på barnet. Jeg er usikker på om det er lønnet eller ulønnet permisjon. Så vi er ganske heldig i Norge som har lenger foreldrepermisjon. Det er ikke så lenge siden, kanskje 60 år siden, at vi i Norge også hadde 3 eller 4 måneders mammapermisjon.

Jeg har lært mye om kulturen deres og det er en del ting jeg vil ta med meg videre når jeg er tilbake i Norge. Jeg kan for eksempel bli flinkere til å bry meg mer hvis jeg ser noen se ut som et spørsmålstegn på gata. Bare det å ta initiativ, spørre. Det er så lite som skal til. Jeg har gjort det noen ganger, men det er altfor mange ganger jeg har hatt nok med meg og mitt når jeg går fra a til b. Jeg er en del av det individualistiske samfunnet, men det skal det bli en forandring på. Jeg kan sammenligne samfunnet her litt med samfunnet i Finnmark. I hvertfall slik som det var da jeg bodde der for 10 år siden. Ikke være redd for å bry seg om en fremmed på gata, i butikken eller en som prøver å finne ut hvilken buss en skal ta og som ikke kan lese eller forstå hva som står på bussen! Eller for eksempel hjelpe noen som har tung bagasje/mye bagasje når de skal av/på toget, bussen osv. Det tar ikke lang tid og det betyr så mye for den som trenger hjelp. Det kan jeg si fra min egen erfaring. Og jeg kan ærlig si at jeg ikke har vært flink nok til det hjemme i Norge, men det blir det en forandring på!

En annen ting er at det hadde vært en stor fordel om jeg hadde kunnet litt Nepalsk før jeg kom hit. Ikke gjør som meg – lær språket, om så litt, før du drar til det landet du skal til. Det har vært frustrerende for meg til tider. Ikke kunne uttrykke det jeg ønsker, ha en samtale med folk. Det er kan være slitsomt å hele tiden tolke kroppsspråk, tolke ansiktsuttrykk, tolke toneleie når noen snakker og samtidig høre om det er noe i samtalene jeg forstår. Men det er en utrolig fin lærdom for meg og jeg blir minnet på hvor krevende det må være for andre som kommer til Norge før de kan norsk (og hvis de ikke kan engelsk).

Det jeg setter stor pris på her i Pokhara er at jeg kan gå alene før det blir mørkt. Jeg kan ta bussen, gå på butikken, gå på oppdagelsesferd osv alene. Jeg er ikke avhengig av at det må være minst en til som går sammen med meg. Friheten til å gjøre det skal jeg ikke ta for gitt igjen! I India, så måtte vi kvinner/jenter være minimum to stk, og organisasjonen i Kambodsja anbefaler ikke at vi går alene, og må minimum være to der også. Så er det en ting jeg skal nyte frem til jeg reiser til Kambodsja, så er det friheten til å gå alene. Å ikke være avhengig av en annen person hvis en vil på butikken, gå en tur, ta bussen til byen, sightseeing, shopping osv. Det er også noe jeg har tatt for gitt i Norge. Det skal jeg ikke gjøre lenger! Den friheten er utrolig deilig og dyrebar!

Tiden flyr

Nå har jeg vært i Pokhara i fire uker. Det har gått fort! Jeg skal være her i fem uker til. Fire helger til i Pokhara og en helg i Kambodsja før jeg vender snuten til Thailand.

Jeg må utnytte fritiden min mer siden jeg bare har fire helger på å gjøre det på. Siste buss til Lamachaur hvor jeg bor går rundt kl. 19.00, så jeg må være effektiv.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om at jeg sjelden ser andre hvite mennesker der hvor jeg er og at jeg alltid blir så nysgjerrig når jeg først ser en og annen på gaten. Jeg får lyst til å gå bort for å høre hvem han/hun er, hva de gjør her osv, men det gjør jeg ikke. Og det var før jeg dro til Lake Side og til shoppinggatene der. Jeg har vært i Lake side en gang og da tok jeg båten ut til en liten øy med et tempel. Jeg skrev om det i et tidligere innlegg. Også dro vi videre og ut av Lake Side. Det var så mange turister i gatene i går, men det er jo ikke rart siden det er et turiststed med butikker, restauranter, hoteller, turoperatører m.m. Da jeg tok bussen fra Lake Side, så var det som normalt igjen der jeg er den eneste hvite.

Jeg fikk handlet det meste av gaver og jeg fikk endelig kjøpt postkort! Jeg glemte å skrive på postkortene da jeg tok en pust i bakken med en kopp cappuccino og aloo paratha (indisk), så jeg må tilbake til Lake Side en eller annen helg for å poste postkortene. Det er mange forskjellige butikker i Lake Side og jeg hadde bare tid til å være i en gate (hovedgaten). Det er flere butikker som selger håndlagde produkter og hvis man kjøper, så støtter man en god sak. Jeg var blant annet innom en butikk som selger skjerf, genser, cardigan, poncho m.m lagd av kashmir. Det er håndlaget og laget av blinde og/eller døve mennesker som ellers ikke ville hatt en jobb i Nepal. Jeg var også innom en annen butikk som selger håndlagde vesker, pung, lommebok etc, og det er laget av kvinner som er undertrykt i samfunnet; fattige, skilte, enker og kvinner i andre situasjoner som har det vanskelig økonomisk.

Da jeg skulle betale for cappuccinoen og det jeg hadde spist, så kom jeg i snakk med tre andre jenter. De var i Pokhara for helgen og holder til i Kathmandu. Jeg måtte spørre de om det var store forskjeller på Kathmandu og Pokhara. De sa det samme som andre jeg har snakket med. I Kathmandu, så er det mer skittent, mer støy, det er dårligere luft osv. De nevnte noen steder som de anbefalte at jeg må se når jeg drar dit. Da jeg snakket om Kathmandu med ei jeg har blitt kjent med her i Pokhara, så sa hun at hun tidligere hadde vært i Kathmandu i to dager også dro hun hjem til Pokhara. Det var for skittent osv der, så hun dro hjem før tiden. Så det blir spennende når jeg skal dit om 5 uker!

Ellers denne uken, så har det ikke skjedd så mye. Livet går sin vante gang. Det er undervisning på morgenen før jeg drar til rehabsenteret, også er det hjem.

Bethesda har flyttet, og jeg må ta bussen til undervisning. Det vil si at jeg tar en tidlig buss også er jeg der ca 1 time før undervisningen starter. Det gir meg litt tid til å se meg litt rundt!

Jeg har også fått øvd meg litt på å snakke nepalsk når jeg er i butikker osv. Han ene snakket om fotball til meg og jeg skjønte så og si nesten alt hva han sa! Det er en liten samtale på 2-3 min, men det er bedre enn ingenting.

Den følelsen når læreren spør meg om noe og jeg ikke skjønner hva hun spør om!

Bare at det gjelder nepalsk og nepalsk undervisning istedenfor spansk og Dora.

Tid for kaffe før undervisning. De har flyttet mer til sentrum, så det er flust av butikker, kafeer o.l. Det hvite i den lille koppen er sukkersirup. Det benyttet jeg meg ikke av. Iscappuchino koster ca 14 norske kroner.

Litchi – min nye yndlingsfrukt! Siden jeg er utlending, så koster det mer for meg enn for en fra Nepal. En fra Nepal må kanskje betale rundt 140-150 rupi og jeg må betale 200 rupi. Det gjelder med andre ting også.

Det som så fint heter Farmers tan på amerikansk! Jeg følger normen der hvor jeg er og kvinner/jenter går ikke i shorts eller capribukse her, så da blir det fine skiller både på føtter, armer (t-skjorte skille). Altså farmers tan!

Fått skrevet på postkortene i dag. Nå må jeg bare få postet de!

Hvis dere ser nøye, så kan dere se folk som driver med paragliding.

En slags traktor

Tre uker i Nepal

Denne uken så har det skjedd litt forskjellig.

Om mandagen så var jeg med på et hjemmebesøk. De pleier å dra hjem på besøk til personer med Hiv/aids, men har tenkt å utvide til personer som er fysisk syk og ligger til sengs store deler av dagen av ulike årsaker. Det er under helseavdelingen og i samarbeid med ene kirken her i Pokhara. Det var interessant å være med på hjemmebesøk. Jeg skjønte ikke så mye, så måtte tolke ut i fra ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Om tirsdagen var det demonstrasjon mot barnearbeid. Det var avdeling child protection som organiserte demonstrasjonen. Jeg har hjulpet til i forkant med å lage faner. Etter at vi hadde gått i nesten en time, så var det appell og musikkinnslag samt en sketsj. Barnearbeid er dessverre vanlig i Nepal, så det er bra at det blir satt fokus på.

Onsdag – fredag var jeg på rehabsenteret. To av jentene har vist meg nepalsk dans og jeg prøver å lære meg det! Når jeg etterligner det de gjør, så ler de litt, så det ser sikkert veldig komisk ut. Men det er moro da! Jeg har avtalt med ei at hun skal vise meg nepalsk dans på lørdag, så da kan jeg vise de på Rehab at jeg har lært meg det!

Jeg har også vært med på baby shower denne uken. Vi gikk i en times tid. Da vi var fremme, så snakket de litt, sang noen sanger, ba over barnet og mor, ga frukt, sjokolade og en body i gave, også spiste vi.

Til middag, så spiser jeg for det meste ris og dal eller dal bhat som det heter. Det er ris, dal og litt grønnsaker. Noen ganger er det kjøtt også. De spiser ikke ku i Nepal, men buffalo, geit og kylling. Lykken i går var at jeg fikk roti til middag istedenfor ris. Jeg spiste fire stykk sammen med grønnsakene, bønnene og dal. Roti er det samme som paratha! Når jeg er på Rehab, så spiser jeg lunsj sammen med beboerne og de ansatte. Til frokost er det enten pannekaker, frokostblanding med varm melk eller ristet toast. Jeg drikker også te til frokost eller chiya som det heter på nepalsk. Jeg har blitt vant til varm melk i frokostblandingen og å drikke varmt vann til måltidene. I førsten var det rart, men nå hadde det blitt rart å drikke kaldt vann til måltidene eller ha kald melk i frokostblandingen.

Jeg tror det største kultursjokket så langt er hvordan de oppdrar barna sine i Nepal. Jeg har snakket med tre stykk og hørt om det er normalt og det er det. Det er helt greit å slå, fike til babyen, barna og evt hverandre, å skrike til de og heve hånden som en advarsel! Det er helt forferdelig å se. Jeg blir ikke sint, men utrolig lei meg, trist og hjertet mitt brister. Jeg skjønner ikke logikken i å smekke til en baby for at den skal slutte å oppføre seg som en baby, så begynner babyen å gråte og får kjeft for det. Ene personen jeg snakket med fortalte at de i Nepal ikke vet hvordan de skal oppdra barn, så da viderefører de hva de har lært. En annen fortalte at hun kommer til å forbli singel. Hun er i slutten av 20 årene. Hun fortalte at kulturen er at mannen bestemmer hvordan kvinnen skal kle seg, hvilke venner hun skal ha og det er helt greit å slå og skrike og kjefte. Mannen blir veldig kontrollerende i et forhold. Hun fortalte at det er kulturen i Nepal. Så hun vil heller ha sin frihet og være glad enn å være i et slikt forhold. Det er ikke vanskelig å forstå! Den tredje personen jeg snakket med fortalte at lærere på skolen slår barn/ ungdommer med stokk lagd av bambus hvis de ikke oppfører seg. Jeg vet at det var slik i Norge på skolene før også, men det er mange år siden eller hvertfall før jeg startet på barneskolen. Jeg sier ikke at 100% av den nepalske befolkningen gjør dette, men i følge de tre personen jeg har snakket med, så er det så og si alle som gjør dette. Jeg fortalte de tre om hvordan det er i Norge eller hvilke lover som gjelder. Det er voldelige menn og kvinner i Norge også. Jeg fortalte også mitt syn på hva jeg synes om kulturen i Nepal på dette området. Heldigvis så er det to kvinner i kirken jeg går i her i Nepal som har vært på kurs innenfor icdp. Det handler om oppdragelse, hvordan en bør reagere og snakke til barna. De holder kurs i kirken, så kanskje sakte, men sikkert, så snur kulturen om å slå eller true med å slå. Det håper jeg!

Ellers så skal jeg kanskje begynne å ha to timer med nepalsk undervisning for en periode slik at jeg lærer raskere! Nå har jeg en time hver dag og har hatt tilsammen 10 timer. Læreren sier at jeg lærer fort, men jeg synes ikke at jeg lærer fort nok! Jeg lengter etter å ha en samtale på nepalsk, og at det er mer enn hvordan det går, hvor mange familiemedlemmer man har, hvor mange søsken, hvor gammel man er. Jeg vet ikke om jeg klarer å ha en dyp samtale på nepalsk før tiden her er omme, men det er lov å håpe! Å virkelig gjøre sosialt arbeid på rehabsenteret eller få virkelig snakket med folk! Aldri si aldri!

Noen bilder;

Dal bhat

Her kan du se fjellene bak fjellene!

Jeg som skrøt av den rosa paraplyen.. vel den skjermet ikke ordentlig mot solen, så nå har jeg fått kjøpt meg en ordentlig paraply. Den har et slags foring på innsiden! Kjempe deilig å få enda bedre skygge mot sola når man er ute og trasker.

Orange is the new black?

Jeg har fått helt dilla på Mentos! I Norge er det ikke akkurat Mentos jeg kjøper, men nå… Bedre enn sjokolade! Men det er bare fordi sjokoladen smelter så fort og jeg orker ikke det klinet. Pluss at små maur holder seg unna Mentos! Mentos for alle penga! Neida… Joda… Neida…

Regntiden har meldt sinn ankomst for fullt. Nå har det regnet hver dag i noen dager og det begynner tidligere og tidligere. Med regnet kommer torden og lyn. Strømmen går i hytt og pine også.

Regnskyer;

Uke 2 i Nepal

I løpet av denne uken, så har jeg vært to halve dager på rehabiliteringssenteret. Jeg har også hjulpet til på hovedkontoret. Det skal blant annet være en demonstrasjon på tirsdag mot barnearbeid som vi arrangerer. Jeg har hjulpet til med å lage faner og plakater.

En ting jeg må bli vant til er torden og lyn under regntiden. Fy flate! Natt til torsdag, så braket det løs. Det blinket som blitzregn på himmelen og torden kom jevnt og trutt. Ene gangen, så kom det lyn og torden på likt og det brakte løst! Da ble jeg faktisk litt redd fordi det var altfor nærme pluss at jeg sover i toppetasjen. Det er ikke det høyeste huset her eller noe, men likevel. Jeg gjorde meg noen tanker. Det ble lite søvn den natten. Så det er noe jeg vil oppleve flere ganger de neste syv ukene.

Hverdagen min er ganske rutinepreget, men likevel fleksibel.

Jeg står opp klokken 07.00 (luksus. I Norge, så er jeg på bussen når klokken er 07.00), spiser frokost kl. 07.30, tar bussen kl. 08.30. Arbeidsdagen er fra 09.00-17.00. Fra 09.00 – 09.30, så er det devotional for ansatte. Jeg går deretter til steder hvor jeg lærer nepalsk. Det tar 25 min å gå en vei. Jeg kan ta bussen, men det er godt å få bevegd seg litt og det er såpass tidlig slik det ikke er for varmt enda. Jeg har undervisning fra kl. 10.30 – 11.30. Jeg går så tilbake til kontoret og spør hvor de trenger meg. Jeg har ikke noe fast agenda hver dag enda, men det kommer. Det er lunsj klokken 13.00. Hvis jeg er på rehabsenteret, så spiser jeg sammen med beboerne og ansatte. Er jeg på kontoret, så kjøper jeg lunsj tvers over gaten. Et fat med momos koster 100 rupi (7.5 kroner). Jeg tar bussen hjem etter arbeidstid og er hjemme rundt 17.30-18.00. Det er middag rundt 19.00-19.30. Etter det ser vi litt på TV før det er nattan rundt 22.00-23.00. Sånn går nu dagan fra mandag – fredag.

Lørdag er helligdag og da er de fleste butikkene stengt. Søndag er vanlig arbeidsdag, men kontoret er stengt, så jeg har fri da også. I dag har jeg bare slappet av. Jeg har fått skrevet i dagboken min, lagd minnesider fra India og limt forskjellige ting jeg har tatt vare på. Jeg har vasket klær, lest, hørt på musikk og bare ladet batteriene. Jeg har også gått en tur i nabolaget og beundret fjellene som er rundt. Elsker er et veldig sterkt ord for meg, men jeg kan faktisk si at jeg elsker å ha fjell rundt meg. Se på fjellene. Jeg er riktignok ikke et friluftsmenneske, men å se på fjellene hver dag, det er så utrolig deilig! For en natur! Jeg har savnet fjell siden vi flyttet fra Ålesund da jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Jeg har også savnet fjell siden jeg flyttet fra Alta etter endt studier. Fra Altatiden, så har jeg også et savn etter midnattsol, blåtimen og nordlyset som jeg til slutt tok litt for gitt. Det ble så vanlig å se nordlyset. Det savner jeg! Men jeg savner å se fjellene. Så er det en ting jeg skal nyte til det fulle mens jeg er i Pokhara, så er det å titte på fjellene. Det ene høyere enn det andre. Å se grønne fjell og bak de, enda høyere fjell med snø. Skyer som omslutter de høyeste fjellene før de forsvinner bak skyene. Jeg blir i godt humør bare jeg titter på fjellene. De er majestetiske!

En annen ting jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt er nepalske hus. Er jeg så heldig en dag og kan bygge hus, så skal det være inspirert av husene i Nepal. Hver etasje på husene er egentlig en leilighet. De fleste familier deler hus og har hver sin etasje.

Luften er som regel varm klam og jeg er svett store deler av døgnet. Det er ikke vits å gå med håret ned som jeg gjør her. Det gjør det bare verre og jeg blir mer svett.

8 dager i Nepal

Jeg kom til Pokhara forrige mandag. Jeg leier et rom hos Junkiri Samaritan Home. Det er 5 damer og en gutt på 19 år som bor der fast. De kan svært lite engelsk, så det går for det meste i kroppsspråk.

Dagen etter jeg kom til Pokhara, så besøkte jeg stedet jeg skal være de neste to månedene. Jeg fikk en del informasjon, og på onsdagen og torsdagen var jeg på rehabiliteringssenteret for kvinnelige rusmisbrukere. Om torsdagen begynte jeg med nepalsk undervisning for å lære nepalsk. Det er litt vanskelig å huske setningene og jeg kan ikke holde en samtale enda. Jeg kan si hva jeg heter, spørre om hvordan det går, si hei, takk, jeg kan si at går bra, paraply, hus, vann, søster, mamma, ja, nei, ok. Mer kan jeg ikke. Jeg har tatt bussen alene en del ganger og det er trygt for en jente/kvinne å gjøre det alene. Systemet er det samme som i India. Det er en som kjører og det er en som samler inn penger, stopper bussen osv. Det er trygt for meg å gå alene i Pokhara og det er en frihet jeg ikke tar for gitt. I India, så måtte vi jentene være minst to stk hvis vi skulle noe utenfor campus, om det så bare var ned til nærbutikken som var ca 100 meter nede i veien. Det var alltid noen som kunne bli med dit jeg ønsket å dra utenom en gang, så det var ikke noe problem. Men det skrenket inn selvstendigheten jeg har tatt for gitt om å gå dit jeg vil når jeg vil uavhengig av andre.

Jeg har fått besøkt to turiststeder i Pokhara; Lakeside og Devi’s fall. Jeg fikk også se turistgaten/turistgatene og hotellene ved Lakeside. Jeg bor vel kanskje 30 min unna med bil. Det som var bra med turistområdet var at jeg kunne ta ut penger fra minibanken. Jeg har prøvd tre minibanker i området hvor jeg bor, og fire stykk i området hvor organisasjonen har kontor. Men i dag, så prøvde jeg en ny minibank i området hvor organisasjonen holder til, og det virket! Jeg slipper å ta buss til turistområdet når jeg må ta ut penger! Hurra! Jeg tror det kanskje hadde tatt meg nesten en time å komme dit med buss og jeg måtte ha tatt to busser for å komme dit. Det er deilig å slippe det. Forresten… 100 nepalske rupi er ca 7.5 kroner. F.eks et fat med momos (ca 8- 10 stk) koster 100 rupi. En liter med vann koster 20 rupi.

En ting jeg har adoptert (fra og med i går) er å gå med paraply når det er sol. Jeg har hele tiden tenkt at folk bruker det bare fordi de ikke ønsker å få farge, men det gjør faktisk at det blir litt kjøligere. Beskytter litt mot varmen fra solen. Og når det er stekende hett i solen, så er det veldig greit å beskytte seg litt mot varmen med en paraply. Dessverre beskytter den ikke mot varmen som er på rommet mitt;

I Nepal, som i India, kaller man en kvinne/jente som er eldre enn deg for Didi (søster). Er hun yngre, så kaller du henne for bahini (lillesøster) Du kaller den eldste kvinnen i huset for aamaa (mamma). Hvis det er en kvinne på alder som din mor, så sier du aunt (tante). Ved å si Ji etter navnet til den du skal si noe til/spørre om noe, feks SiljeJi, så viser du respekt for den personen. Hvis du skal si søster Silje, så blir det Silje didi. De sier også sir og mam.

Den følelsen når det ser ut som at huden din er ren.. #skinnetbedrar

Det blir litt lite bilder frem til jeg har fått ordnet med mobildata. Det tar flere minutter for å laste opp et bilde og det har ikke jeg tålmodighet til.

En liten videohilsen fra Nepal

Her er video fra tirsdagen. Jeg kom til Nepal mandags ettermiddag.

Huset jeg bor i;

Golden Triangle, del 3

Vi dro tidlig til Amber Palace.

En ting jeg har veldig lyst til å oppfordre, først som sist, er å ikke benytte seg av dyr som fraktmåte for turister, om det så gjelder elefanter, kameler, hest og vogn. Ikke gi penger for å bli underholdt. Les deg opp og gjør dine undersøkelser! Det tar ikke et minutt engang for å søke på Google om hvordan dyrene blir behandlet om det er generelt eller på det spesifikke stedet. Elefanter blir bundet fast, slått, skreket til og der som verre er. Hester blir kjørt så hardt at de kollapser. Vil du bli underholdt av en slangetemmer? Har du tenkt på hvordan slangen har det? Om munnen er sydd igjen slik at det bare er plass til å stikke ut tungen? Om hjørnetennene er trekt ut? Er de i sitt naturlige element? Gjør deg noen tanker, les deg opp og bestem deg for om du vil støtte eierne og bidra til at det fortsetter eller la være! Ser du er dyr bli mishandlet, si ifra til f.eks en dyreorganisasjon i det landet. Vi kan kanskje ikke gjøre mye, men litt er bedre enn ingenting! Og det kan godt hende det er noen dyr som blir behan bra, men vet du om det dyret du betaler for å sitte på blir misbrukt eller ei?

Så for å komme opp til Amber Palace, så kan du enten betale for å sitte på en elefantrygg eller du kan bruke benene dine. Jeg brukte mine ben og det tok meg maks 10 min. Jeg kom opp dit før elefantene. Mens vi var der, så klarte jeg ikke riste av meg følelsene jeg hadde vedr. elefantene.

Vi spiste nydelig mat etter det. Kjøtt som har blitt kokt langsomt. Det var så mørt og fint, og hadde den spesielle Rajasthansmaken.

Vi dro deretter til en smykkehandel som kan lage ringer o.l selv med safirer eller andre stener som du ønsker.

Vi dro deretter til Jantar Mantar

Etter det gikk ferden videre til
Maharaja Sawai Man Singh II Museum, The City Palace:

På kvelden dro vi til Chokhi Dhani Resort. Det stedet må dere bare besøke om dere noen gang er i Jaipur! De fleste som besøker stedet er indiske turister. Det er et autentisk sted hvor du må betale inngangspenger. Du får smake på så mange forskjellige retter fra Rajasthan. Du kan se folkedans, få gratis henna, bli underholdt. Det er også et minimarked med fastsatt pris. Der finner du de fleste suvenirer fra de andre stedene, men til en mye billigere penge.

På lørdagen så dro vi tilbake til New Dehli, men tok et stopp på Bhangarh. Det sier at det er hjemsøkt og det er ikke lov å være der mellom solnedgang og soloppgang. Det sies at du ikke vil overleve natten! Det var så utrolig mange aper der. På et tidspunkt føltes det nesten litt ut som vi var på apeslottet i ….. Vi hadde bare med oss mobil/kamera pga fare for at apene skulle prøve å stjele fra oss. Det var utrolig varmt, 45 grader, så da vi kom tilbake til minibussen, så var det utrolig deilig med vann!

Når du er så våt av svette at du kunne vridd opp klærne dine;

Et eksempel på hovent fjes i varmen + forskjellen på å ta bilde med frontkamera og kamera på baksiden av mobilen;

Vi dro deretter til New Dehli, slapp to stk av på flyplassen også dro jeg til mitt hotell. Det var slutten på min reise. Jeg var en dag ekstra i New Dehli for å gjøre minst mulig i en dag før jeg dro til Nepal.

Tur i nabolaget;

Story of my packing life; pakke om og pakke om…men jeg klarte det til slutt!

Jeg har fått sett utrolig mye på noen få dager og det anbefales å ta Golden Triangle enten privat eller gjennom en turoperatør. Det er ganske overveldende og jeg må nok ha litt mer tid på meg før jeg kan skrive litt mer dypere om mine inntrykk. Jeg må få sortert ut følelsene, tankene og inntrykkene mine fra å være 8 uker i India.