Tiden flyr

Nå har jeg vært i Pokhara i fire uker. Det har gått fort! Jeg skal være her i fem uker til. Fire helger til i Pokhara og en helg i Kambodsja før jeg vender snuten til Thailand.

Jeg må utnytte fritiden min mer siden jeg bare har fire helger på å gjøre det på. Siste buss til Lamachaur hvor jeg bor går rundt kl. 19.00, så jeg må være effektiv.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om at jeg sjelden ser andre hvite mennesker der hvor jeg er og at jeg alltid blir så nysgjerrig når jeg først ser en og annen på gaten. Jeg får lyst til å gå bort for å høre hvem han/hun er, hva de gjør her osv, men det gjør jeg ikke. Og det var før jeg dro til Lake Side og til shoppinggatene der. Jeg har vært i Lake side en gang og da tok jeg båten ut til en liten øy med et tempel. Jeg skrev om det i et tidligere innlegg. Også dro vi videre og ut av Lake Side. Det var så mange turister i gatene i går, men det er jo ikke rart siden det er et turiststed med butikker, restauranter, hoteller, turoperatører m.m. Da jeg tok bussen fra Lake Side, så var det som normalt igjen der jeg er den eneste hvite.

Jeg fikk handlet det meste av gaver og jeg fikk endelig kjøpt postkort! Jeg glemte å skrive på postkortene da jeg tok en pust i bakken med en kopp cappuccino og aloo paratha (indisk), så jeg må tilbake til Lake Side en eller annen helg for å poste postkortene. Det er mange forskjellige butikker i Lake Side og jeg hadde bare tid til å være i en gate (hovedgaten). Det er flere butikker som selger håndlagde produkter og hvis man kjøper, så støtter man en god sak. Jeg var blant annet innom en butikk som selger skjerf, genser, cardigan, poncho m.m lagd av kashmir. Det er håndlaget og laget av blinde og/eller døve mennesker som ellers ikke ville hatt en jobb i Nepal. Jeg var også innom en annen butikk som selger håndlagde vesker, pung, lommebok etc, og det er laget av kvinner som er undertrykt i samfunnet; fattige, skilte, enker og kvinner i andre situasjoner som har det vanskelig økonomisk.

Da jeg skulle betale for cappuccinoen og det jeg hadde spist, så kom jeg i snakk med tre andre jenter. De var i Pokhara for helgen og holder til i Kathmandu. Jeg måtte spørre de om det var store forskjeller på Kathmandu og Pokhara. De sa det samme som andre jeg har snakket med. I Kathmandu, så er det mer skittent, mer støy, det er dårligere luft osv. De nevnte noen steder som de anbefalte at jeg må se når jeg drar dit. Da jeg snakket om Kathmandu med ei jeg har blitt kjent med her i Pokhara, så sa hun at hun tidligere hadde vært i Kathmandu i to dager også dro hun hjem til Pokhara. Det var for skittent osv der, så hun dro hjem før tiden. Så det blir spennende når jeg skal dit om 5 uker!

Ellers denne uken, så har det ikke skjedd så mye. Livet går sin vante gang. Det er undervisning på morgenen før jeg drar til rehabsenteret, også er det hjem.

Bethesda har flyttet, og jeg må ta bussen til undervisning. Det vil si at jeg tar en tidlig buss også er jeg der ca 1 time før undervisningen starter. Det gir meg litt tid til å se meg litt rundt!

Jeg har også fått øvd meg litt på å snakke nepalsk når jeg er i butikker osv. Han ene snakket om fotball til meg og jeg skjønte så og si nesten alt hva han sa! Det er en liten samtale på 2-3 min, men det er bedre enn ingenting.

Den følelsen når læreren spør meg om noe og jeg ikke skjønner hva hun spør om!

Bare at det gjelder nepalsk og nepalsk undervisning istedenfor spansk og Dora.

Tid for kaffe før undervisning. De har flyttet mer til sentrum, så det er flust av butikker, kafeer o.l. Det hvite i den lille koppen er sukkersirup. Det benyttet jeg meg ikke av. Iscappuchino koster ca 14 norske kroner.

Litchi – min nye yndlingsfrukt! Siden jeg er utlending, så koster det mer for meg enn for en fra Nepal. En fra Nepal må kanskje betale rundt 140-150 rupi og jeg må betale 200 rupi. Det gjelder med andre ting også.

Det som så fint heter Farmers tan på amerikansk! Jeg følger normen der hvor jeg er og kvinner/jenter går ikke i shorts eller capribukse her, så da blir det fine skiller både på føtter, armer (t-skjorte skille). Altså farmers tan!

Fått skrevet på postkortene i dag. Nå må jeg bare få postet de!

Hvis dere ser nøye, så kan dere se folk som driver med paragliding.

En slags traktor

Reklamer

Tre uker i Nepal

Denne uken så har det skjedd litt forskjellig.

Om mandagen så var jeg med på et hjemmebesøk. De pleier å dra hjem på besøk til personer med Hiv/aids, men har tenkt å utvide til personer som er fysisk syk og ligger til sengs store deler av dagen av ulike årsaker. Det er under helseavdelingen og i samarbeid med ene kirken her i Pokhara. Det var interessant å være med på hjemmebesøk. Jeg skjønte ikke så mye, så måtte tolke ut i fra ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Om tirsdagen var det demonstrasjon mot barnearbeid. Det var avdeling child protection som organiserte demonstrasjonen. Jeg har hjulpet til i forkant med å lage faner. Etter at vi hadde gått i nesten en time, så var det appell og musikkinnslag samt en sketsj. Barnearbeid er dessverre vanlig i Nepal, så det er bra at det blir satt fokus på.

Onsdag – fredag var jeg på rehabsenteret. To av jentene har vist meg nepalsk dans og jeg prøver å lære meg det! Når jeg etterligner det de gjør, så ler de litt, så det ser sikkert veldig komisk ut. Men det er moro da! Jeg har avtalt med ei at hun skal vise meg nepalsk dans på lørdag, så da kan jeg vise de på Rehab at jeg har lært meg det!

Jeg har også vært med på baby shower denne uken. Vi gikk i en times tid. Da vi var fremme, så snakket de litt, sang noen sanger, ba over barnet og mor, ga frukt, sjokolade og en body i gave, også spiste vi.

Til middag, så spiser jeg for det meste ris og dal eller dal bhat som det heter. Det er ris, dal og litt grønnsaker. Noen ganger er det kjøtt også. De spiser ikke ku i Nepal, men buffalo, geit og kylling. Lykken i går var at jeg fikk roti til middag istedenfor ris. Jeg spiste fire stykk sammen med grønnsakene, bønnene og dal. Roti er det samme som paratha! Når jeg er på Rehab, så spiser jeg lunsj sammen med beboerne og de ansatte. Til frokost er det enten pannekaker, frokostblanding med varm melk eller ristet toast. Jeg drikker også te til frokost eller chiya som det heter på nepalsk. Jeg har blitt vant til varm melk i frokostblandingen og å drikke varmt vann til måltidene. I førsten var det rart, men nå hadde det blitt rart å drikke kaldt vann til måltidene eller ha kald melk i frokostblandingen.

Jeg tror det største kultursjokket så langt er hvordan de oppdrar barna sine i Nepal. Jeg har snakket med tre stykk og hørt om det er normalt og det er det. Det er helt greit å slå, fike til babyen, barna og evt hverandre, å skrike til de og heve hånden som en advarsel! Det er helt forferdelig å se. Jeg blir ikke sint, men utrolig lei meg, trist og hjertet mitt brister. Jeg skjønner ikke logikken i å smekke til en baby for at den skal slutte å oppføre seg som en baby, så begynner babyen å gråte og får kjeft for det. Ene personen jeg snakket med fortalte at de i Nepal ikke vet hvordan de skal oppdra barn, så da viderefører de hva de har lært. En annen fortalte at hun kommer til å forbli singel. Hun er i slutten av 20 årene. Hun fortalte at kulturen er at mannen bestemmer hvordan kvinnen skal kle seg, hvilke venner hun skal ha og det er helt greit å slå og skrike og kjefte. Mannen blir veldig kontrollerende i et forhold. Hun fortalte at det er kulturen i Nepal. Så hun vil heller ha sin frihet og være glad enn å være i et slikt forhold. Det er ikke vanskelig å forstå! Den tredje personen jeg snakket med fortalte at lærere på skolen slår barn/ ungdommer med stokk lagd av bambus hvis de ikke oppfører seg. Jeg vet at det var slik i Norge på skolene før også, men det er mange år siden eller hvertfall før jeg startet på barneskolen. Jeg sier ikke at 100% av den nepalske befolkningen gjør dette, men i følge de tre personen jeg har snakket med, så er det så og si alle som gjør dette. Jeg fortalte de tre om hvordan det er i Norge eller hvilke lover som gjelder. Det er voldelige menn og kvinner i Norge også. Jeg fortalte også mitt syn på hva jeg synes om kulturen i Nepal på dette området. Heldigvis så er det to kvinner i kirken jeg går i her i Nepal som har vært på kurs innenfor icdp. Det handler om oppdragelse, hvordan en bør reagere og snakke til barna. De holder kurs i kirken, så kanskje sakte, men sikkert, så snur kulturen om å slå eller true med å slå. Det håper jeg!

Ellers så skal jeg kanskje begynne å ha to timer med nepalsk undervisning for en periode slik at jeg lærer raskere! Nå har jeg en time hver dag og har hatt tilsammen 10 timer. Læreren sier at jeg lærer fort, men jeg synes ikke at jeg lærer fort nok! Jeg lengter etter å ha en samtale på nepalsk, og at det er mer enn hvordan det går, hvor mange familiemedlemmer man har, hvor mange søsken, hvor gammel man er. Jeg vet ikke om jeg klarer å ha en dyp samtale på nepalsk før tiden her er omme, men det er lov å håpe! Å virkelig gjøre sosialt arbeid på rehabsenteret eller få virkelig snakket med folk! Aldri si aldri!

Noen bilder;

Dal bhat

Her kan du se fjellene bak fjellene!

Jeg som skrøt av den rosa paraplyen.. vel den skjermet ikke ordentlig mot solen, så nå har jeg fått kjøpt meg en ordentlig paraply. Den har et slags foring på innsiden! Kjempe deilig å få enda bedre skygge mot sola når man er ute og trasker.

Orange is the new black?

Jeg har fått helt dilla på Mentos! I Norge er det ikke akkurat Mentos jeg kjøper, men nå… Bedre enn sjokolade! Men det er bare fordi sjokoladen smelter så fort og jeg orker ikke det klinet. Pluss at små maur holder seg unna Mentos! Mentos for alle penga! Neida… Joda… Neida…

Regntiden har meldt sinn ankomst for fullt. Nå har det regnet hver dag i noen dager og det begynner tidligere og tidligere. Med regnet kommer torden og lyn. Strømmen går i hytt og pine også.

Regnskyer;

Uke 2 i Nepal

I løpet av denne uken, så har jeg vært to halve dager på rehabiliteringssenteret. Jeg har også hjulpet til på hovedkontoret. Det skal blant annet være en demonstrasjon på tirsdag mot barnearbeid som vi arrangerer. Jeg har hjulpet til med å lage faner og plakater.

En ting jeg må bli vant til er torden og lyn under regntiden. Fy flate! Natt til torsdag, så braket det løs. Det blinket som blitzregn på himmelen og torden kom jevnt og trutt. Ene gangen, så kom det lyn og torden på likt og det brakte løst! Da ble jeg faktisk litt redd fordi det var altfor nærme pluss at jeg sover i toppetasjen. Det er ikke det høyeste huset her eller noe, men likevel. Jeg gjorde meg noen tanker. Det ble lite søvn den natten. Så det er noe jeg vil oppleve flere ganger de neste syv ukene.

Hverdagen min er ganske rutinepreget, men likevel fleksibel.

Jeg står opp klokken 07.00 (luksus. I Norge, så er jeg på bussen når klokken er 07.00), spiser frokost kl. 07.30, tar bussen kl. 08.30. Arbeidsdagen er fra 09.00-17.00. Fra 09.00 – 09.30, så er det devotional for ansatte. Jeg går deretter til steder hvor jeg lærer nepalsk. Det tar 25 min å gå en vei. Jeg kan ta bussen, men det er godt å få bevegd seg litt og det er såpass tidlig slik det ikke er for varmt enda. Jeg har undervisning fra kl. 10.30 – 11.30. Jeg går så tilbake til kontoret og spør hvor de trenger meg. Jeg har ikke noe fast agenda hver dag enda, men det kommer. Det er lunsj klokken 13.00. Hvis jeg er på rehabsenteret, så spiser jeg sammen med beboerne og ansatte. Er jeg på kontoret, så kjøper jeg lunsj tvers over gaten. Et fat med momos koster 100 rupi (7.5 kroner). Jeg tar bussen hjem etter arbeidstid og er hjemme rundt 17.30-18.00. Det er middag rundt 19.00-19.30. Etter det ser vi litt på TV før det er nattan rundt 22.00-23.00. Sånn går nu dagan fra mandag – fredag.

Lørdag er helligdag og da er de fleste butikkene stengt. Søndag er vanlig arbeidsdag, men kontoret er stengt, så jeg har fri da også. I dag har jeg bare slappet av. Jeg har fått skrevet i dagboken min, lagd minnesider fra India og limt forskjellige ting jeg har tatt vare på. Jeg har vasket klær, lest, hørt på musikk og bare ladet batteriene. Jeg har også gått en tur i nabolaget og beundret fjellene som er rundt. Elsker er et veldig sterkt ord for meg, men jeg kan faktisk si at jeg elsker å ha fjell rundt meg. Se på fjellene. Jeg er riktignok ikke et friluftsmenneske, men å se på fjellene hver dag, det er så utrolig deilig! For en natur! Jeg har savnet fjell siden vi flyttet fra Ålesund da jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Jeg har også savnet fjell siden jeg flyttet fra Alta etter endt studier. Fra Altatiden, så har jeg også et savn etter midnattsol, blåtimen og nordlyset som jeg til slutt tok litt for gitt. Det ble så vanlig å se nordlyset. Det savner jeg! Men jeg savner å se fjellene. Så er det en ting jeg skal nyte til det fulle mens jeg er i Pokhara, så er det å titte på fjellene. Det ene høyere enn det andre. Å se grønne fjell og bak de, enda høyere fjell med snø. Skyer som omslutter de høyeste fjellene før de forsvinner bak skyene. Jeg blir i godt humør bare jeg titter på fjellene. De er majestetiske!

En annen ting jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt er nepalske hus. Er jeg så heldig en dag og kan bygge hus, så skal det være inspirert av husene i Nepal. Hver etasje på husene er egentlig en leilighet. De fleste familier deler hus og har hver sin etasje.

Luften er som regel varm klam og jeg er svett store deler av døgnet. Det er ikke vits å gå med håret ned som jeg gjør her. Det gjør det bare verre og jeg blir mer svett.

8 dager i Nepal

Jeg kom til Pokhara forrige mandag. Jeg leier et rom hos Junkiri Samaritan Home. Det er 5 damer og en gutt på 19 år som bor der fast. De kan svært lite engelsk, så det går for det meste i kroppsspråk.

Dagen etter jeg kom til Pokhara, så besøkte jeg stedet jeg skal være de neste to månedene. Jeg fikk en del informasjon, og på onsdagen og torsdagen var jeg på rehabiliteringssenteret for kvinnelige rusmisbrukere. Om torsdagen begynte jeg med nepalsk undervisning for å lære nepalsk. Det er litt vanskelig å huske setningene og jeg kan ikke holde en samtale enda. Jeg kan si hva jeg heter, spørre om hvordan det går, si hei, takk, jeg kan si at går bra, paraply, hus, vann, søster, mamma, ja, nei, ok. Mer kan jeg ikke. Jeg har tatt bussen alene en del ganger og det er trygt for en jente/kvinne å gjøre det alene. Systemet er det samme som i India. Det er en som kjører og det er en som samler inn penger, stopper bussen osv. Det er trygt for meg å gå alene i Pokhara og det er en frihet jeg ikke tar for gitt. I India, så måtte vi jentene være minst to stk hvis vi skulle noe utenfor campus, om det så bare var ned til nærbutikken som var ca 100 meter nede i veien. Det var alltid noen som kunne bli med dit jeg ønsket å dra utenom en gang, så det var ikke noe problem. Men det skrenket inn selvstendigheten jeg har tatt for gitt om å gå dit jeg vil når jeg vil uavhengig av andre.

Jeg har fått besøkt to turiststeder i Pokhara; Lakeside og Devi’s fall. Jeg fikk også se turistgaten/turistgatene og hotellene ved Lakeside. Jeg bor vel kanskje 30 min unna med bil. Det som var bra med turistområdet var at jeg kunne ta ut penger fra minibanken. Jeg har prøvd tre minibanker i området hvor jeg bor, og fire stykk i området hvor organisasjonen har kontor. Men i dag, så prøvde jeg en ny minibank i området hvor organisasjonen holder til, og det virket! Jeg slipper å ta buss til turistområdet når jeg må ta ut penger! Hurra! Jeg tror det kanskje hadde tatt meg nesten en time å komme dit med buss og jeg måtte ha tatt to busser for å komme dit. Det er deilig å slippe det. Forresten… 100 nepalske rupi er ca 7.5 kroner. F.eks et fat med momos (ca 8- 10 stk) koster 100 rupi. En liter med vann koster 20 rupi.

En ting jeg har adoptert (fra og med i går) er å gå med paraply når det er sol. Jeg har hele tiden tenkt at folk bruker det bare fordi de ikke ønsker å få farge, men det gjør faktisk at det blir litt kjøligere. Beskytter litt mot varmen fra solen. Og når det er stekende hett i solen, så er det veldig greit å beskytte seg litt mot varmen med en paraply. Dessverre beskytter den ikke mot varmen som er på rommet mitt;

I Nepal, som i India, kaller man en kvinne/jente som er eldre enn deg for Didi (søster). Er hun yngre, så kaller du henne for bahini (lillesøster) Du kaller den eldste kvinnen i huset for aamaa (mamma). Hvis det er en kvinne på alder som din mor, så sier du aunt (tante). Ved å si Ji etter navnet til den du skal si noe til/spørre om noe, feks SiljeJi, så viser du respekt for den personen. Hvis du skal si søster Silje, så blir det Silje didi. De sier også sir og mam.

Den følelsen når det ser ut som at huden din er ren.. #skinnetbedrar

Det blir litt lite bilder frem til jeg har fått ordnet med mobildata. Det tar flere minutter for å laste opp et bilde og det har ikke jeg tålmodighet til.

Golden Triangle, del 3

Vi dro tidlig til Amber Palace.

En ting jeg har veldig lyst til å oppfordre, først som sist, er å ikke benytte seg av dyr som fraktmåte for turister, om det så gjelder elefanter, kameler, hest og vogn. Ikke gi penger for å bli underholdt. Les deg opp og gjør dine undersøkelser! Det tar ikke et minutt engang for å søke på Google om hvordan dyrene blir behandlet om det er generelt eller på det spesifikke stedet. Elefanter blir bundet fast, slått, skreket til og der som verre er. Hester blir kjørt så hardt at de kollapser. Vil du bli underholdt av en slangetemmer? Har du tenkt på hvordan slangen har det? Om munnen er sydd igjen slik at det bare er plass til å stikke ut tungen? Om hjørnetennene er trekt ut? Er de i sitt naturlige element? Gjør deg noen tanker, les deg opp og bestem deg for om du vil støtte eierne og bidra til at det fortsetter eller la være! Ser du er dyr bli mishandlet, si ifra til f.eks en dyreorganisasjon i det landet. Vi kan kanskje ikke gjøre mye, men litt er bedre enn ingenting! Og det kan godt hende det er noen dyr som blir behan bra, men vet du om det dyret du betaler for å sitte på blir misbrukt eller ei?

Så for å komme opp til Amber Palace, så kan du enten betale for å sitte på en elefantrygg eller du kan bruke benene dine. Jeg brukte mine ben og det tok meg maks 10 min. Jeg kom opp dit før elefantene. Mens vi var der, så klarte jeg ikke riste av meg følelsene jeg hadde vedr. elefantene.

Vi spiste nydelig mat etter det. Kjøtt som har blitt kokt langsomt. Det var så mørt og fint, og hadde den spesielle Rajasthansmaken.

Vi dro deretter til en smykkehandel som kan lage ringer o.l selv med safirer eller andre stener som du ønsker.

Vi dro deretter til Jantar Mantar

Etter det gikk ferden videre til
Maharaja Sawai Man Singh II Museum, The City Palace:

På kvelden dro vi til Chokhi Dhani Resort. Det stedet må dere bare besøke om dere noen gang er i Jaipur! De fleste som besøker stedet er indiske turister. Det er et autentisk sted hvor du må betale inngangspenger. Du får smake på så mange forskjellige retter fra Rajasthan. Du kan se folkedans, få gratis henna, bli underholdt. Det er også et minimarked med fastsatt pris. Der finner du de fleste suvenirer fra de andre stedene, men til en mye billigere penge.

På lørdagen så dro vi tilbake til New Dehli, men tok et stopp på Bhangarh. Det sier at det er hjemsøkt og det er ikke lov å være der mellom solnedgang og soloppgang. Det sies at du ikke vil overleve natten! Det var så utrolig mange aper der. På et tidspunkt føltes det nesten litt ut som vi var på apeslottet i ….. Vi hadde bare med oss mobil/kamera pga fare for at apene skulle prøve å stjele fra oss. Det var utrolig varmt, 45 grader, så da vi kom tilbake til minibussen, så var det utrolig deilig med vann!

Når du er så våt av svette at du kunne vridd opp klærne dine;

Et eksempel på hovent fjes i varmen + forskjellen på å ta bilde med frontkamera og kamera på baksiden av mobilen;

Vi dro deretter til New Dehli, slapp to stk av på flyplassen også dro jeg til mitt hotell. Det var slutten på min reise. Jeg var en dag ekstra i New Dehli for å gjøre minst mulig i en dag før jeg dro til Nepal.

Tur i nabolaget;

Story of my packing life; pakke om og pakke om…men jeg klarte det til slutt!

Jeg har fått sett utrolig mye på noen få dager og det anbefales å ta Golden Triangle enten privat eller gjennom en turoperatør. Det er ganske overveldende og jeg må nok ha litt mer tid på meg før jeg kan skrive litt mer dypere om mine inntrykk. Jeg må få sortert ut følelsene, tankene og inntrykkene mine fra å være 8 uker i India.

Golden Triangle del 2

Onsdagen kjørte vi til Agra.

Vi stoppet underveis for å strekke litt på bena, og for å spise lunsj. Midt ute i ingenmannsland, så er det blant annet Subway, Starbucks og to andre kafeer. Det viste seg at det stoppet skulle vare lenger enn vi hadde planlagt. Det var noe feil med minibussen, så vi måtte vente på en ny minibuss som kjørte fra New Dehli. Minibussen vi kjørte videre med hadde ikke Air conditions, så det var ganske hett, men vi kom frem trygt!

Vi stopper for å se på Taj Mahal. Det var helt fantastisk! Det var varmt (rundt 45 grader), men jeg hadde begynt å bli litt vant til å være gjennomvåt av svette. Jeg tror jeg kunne ha vridd opp klærne mine. Så varmt var det. Uansett… For å se inne i Taj Mahal, så må man ha skopose. Da vi kom ut igjen, så var det skoposer overalt. Vente til man kommer ned for å ta av seg skoposene? Hive det i søpla? Tror ikke det… Det så ikke ut! Vi gikk ned trappen (exit utgangen) og snakket om at det ikke så ut. Så vi bestemte oss for å plukke opp skoposer til oss selv for å gå opp igjen. Når man kommer ut, så er det søppelbøtter til skoposene. Vi gikk opp igjen og begynte å samle skoposer og tomme vannflasker. Endelig våknet ene vakten opp og begynte å si til folk at de ikke kunne ta av seg skoposene. Han måtte til og med krangle med en mann som hadde et sterkt ønske å ta av skoposene og bare la de ligge på gulvet. Det ble til slutt en liten sommerfugleffekt og andre begynte å gjøre det samme. Og til slutt… Voila, personen som er ansatt for å samle sammen skoposer og holde stedet rent, dukket endelig opp litt halvstresset. Hendene mine var møkkete da vi var ferdige, men fy, for en herlig følelse! Det tok ikke lang tid. Det tok ca 15 min. Det kan godt hende det er fullt av skoposer i dag, men vi gjorde en liten god gjerning den ettermiddagen.

På kvelden dro vi til en restaurant som heter Pinch of Spice og spiste god Rajasthan mat. Mat fra Rajasthan distriktet smaker helt nydelig!

Om torsdagen var detonasjonen Jaipur. Vi var først i Fetehpur Sikr Village;

Vi dro så til Chand Baori, Abaneri.

På kvelden spiste vi sammen på ene hotellrommet. Jeg fikk også en forsinket bursdagskake og de sang bursdagssangen for meg igjen. Jeg liker ikke norsk kebab i det hele tatt. Vi fikk Rajasthan kylling kebab. Fy flate, kebaben var super god! Mat som er lagd på den tradisjonelle måten for Rajasthan har en spesiell smak. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det er nesten som en grillsmak, men det er noe mer også. Det må bare oppleves!